Elsker livet som akademiker

Etter å ha forsket på team i 15 år kan Therese Egeland Sverdrup slå fast at teamarbeid kan være en overvurdert arbeidsmetode. Mange team sliter med å utnytte sitt potensial til det fulle. Likevel foretrekker hun selv – som det sosiale mennesket hun er – å jobbe i team både når hun forsker, og når hun underviser. 

Hun har ikke mistet troen på teamarbeidet. Derimot har hun lagt seg i selen for å finne ut hvordan det kan bli vellykket. Etter hvert har hun også utviklet metoder og verktøy for å hjelpe team å arbeide bedre sammen. 

Samarbeidskontrakten 

Kanskje har Sverdrup funnet deler av oppskriften på smidig teamarbeid i egne team?  

– Jeg tror at hun i stor grad lever som hun lærer. Hun smeller ikke opp en kontrakt når vi skal samarbeide, men gjør det mer subtilt og implisitt. Hun oppleves veldig smidig å jobbe sammen med, sier NHH-kollega Inger Stensaker. Hun synes det er gøy og inspirerende å jobbe sammen med Sverdrup. 

En teamkontrakt er faktisk en viktig del av verktøyet for en god start på teamarbeid som Therese Egeland Sverdrup lanserer sammen med kollega Vidar Schei i disse dager. De to skrev heller ikke noen kontrakt den gang de begynte å jobbe sammen. 

En gang de holdt kurs sammen i team og teamledelse, satte de studentene sammen i tilfeldige grupper og ba dem lage samarbeidskontrakter. Det var da de oppdaget betydningen av dette. 

– Teamene opplevde kontrakten som veldig nyttig. Da ble vi nysgjerrige på den første fasen av teamarbeid, og oppdaget at det i liten grad var forsket på dette tidligere, forteller Sverdrup. 

Nå har hun og Schei forsket på oppstarten av teamarbeid i ti år.  

Utålmodig 

Sverdrup og Schei testet nylig sitt eget verktøy for smart start av teamarbeid, og skjønte da at de ubevisst har gjort nettopp det som deres egen forskning etter hvert har vist at team bør gjøre i oppstartsfasen: avklare forventninger, lage noen spilleregler og bli enige om hvordan de ønsker å jobbe og kommunisere underveis.  

Hadde de ikke gjort det, hadde kanskje ikke samarbeidet gått like bra. Selv om de to har veldig like faglige interesser, har de totalt forskjellig personlighet. Sverdrup er den energiske, effektive og pragmatiske, mens Schei er den rolige og sindige.  

– Therese hjelper meg å bli raskere, mens jeg noen ganger kan bidra med å gå gjennom ting en gang til, sier han. 

Sverdrup både tenker, snakker og jobber raskt. Hun borer seg raskt inn til kjernen i det hun holder på med. Det kan gi seg utslag i at hun blir litt utålmodig med andre. Hvis noen snakker lenge, langsomt og uten gode poenger, må de regne med å miste oppmerksomheten hennes. 

– Jeg er nok grunnleggende utålmodig og liker at vi har rask fremdrift, så jeg er ikke veldig god på lange møter der jeg kjenner at vi står og stanger uten å komme videre. Da kan jeg lett la meg distrahere av diverse andre ting som mail og telefon. Det er ikke bra, sier hun.  

Psykologiske kontrakter 

Som tenåringsmor er det ikke fritt for at Sverdrup bruker noen av metodene for godt teamarbeid hjemme. Hun kaller det kanskje ikke forventningsavklaring, men det er i praksis det hun driver med når hun søndag kveld gjør noen avtaler for å få smidige hverdager med sønnen på 17 og datteren på 19. 

– Det handler om å sammen finne en god måte å løse hverdagen på. Søndag lager vi en plan for hvem som lager middag hvilke dager, og hvem som har oppvaskmaskinen denne uken. Jeg synes det fungerer bedre enn å ringe på vei hjem fra jobb og be om at noen lager middag, da er man ofte sliten og ikke forberedt, sier hun. 

I alle relasjoner finnes det en del uuttalte forventninger: den psykologiske kontrakten. Den har stor betydning for hvordan vi oppfører oss. I 2007, da Sverdrup skulle velge tema for doktorgradsavhandlingen sin, oppdaget hun at det ikke fantes forskning på psykologiske kontrakter i team. Samtidig ble det stadig mer populært å jobbe i team. Innad i teamene må det jo være flust av psykologiske kontrakter, tenkte Sverdrup. Dermed hadde hun funnet sin nisje. De neste årene utforsket hun hvordan psykologiske kontrakter mellom teammedlemmer kan forklare hvorfor noen team fungerer bedre enn andre. 

Jeg er nok grunnleggende utålmodig og liker at vi har rask fremdrift, så jeg er ikke veldig god på lange møter der jeg kjenner at vi står og stanger uten å komme videre. 

Ville studere på NHH 

Det var aldri planen at Therese Egeland Sverdrup skulle bli forsker. Hun hadde bestemt seg for å gå på Norges Handelshøyskole (NHH). Hun drev med karate og hadde tenkt å ta japansk. Så skulle hun bo litt i Japan og jobbe med business.  

Japansk lærte hun aldri, men hun havnet etter hvert på NHH. Veien dit gikk ad noen uventede omveier. For det første manglet hun matte. Da hun tok opp matte som privatist, hadde hun tid til å studere psykologi på si.  

– På første eller andre forelesning gikk det opp for meg: «Å ja! Det er jo dette jeg skal gjøre!» Jeg var veldig opptatt av menneskelige relasjoner og hvorfor vi er som vi er. Plutselig skjønte jeg at dette er jo et fag! 

Underveis i studietiden tok hun en pause for å reise jorden rundt sammen med en venninne. Turen vakte interessen for å forstå mennesker i en kulturell kontekst, og tilbake i Norge tok hun grunnfag i sosialantropologi. Deretter tok hun hovedfag i psykologi. Hun interesserte seg spesielt for arbeids- og organisasjonspsykologi, og nok en gang hadde hun en tydelig plan: Hun skulle jobbe med HR i et konsulentfirma. 

Tilfeldighetene styrte 

Men livet ville det annerledes. Sverdrups daværende ektemann var i Forsvarets spesialkommando, og hun ble med ham til Rena. 

Rena er ikke store tettstedet. De har ingen store konsulentbedrifter, men de har høgskole. Der troppet Therese opp med sitt ferske hovedfag. Hun banket på døren til instituttlederen på samfunnsfag og spurte om de hadde jobb til henne. Slik ble hun høgskolelektor. 

– De tok varmt imot meg. Jeg fikk kontor og lønn og beskjed om at jeg fikk finne ut selv hva jeg ville gjøre, forteller hun. 

Friheten til å utvikle noe som hun syntes var meningsfullt, passet henne midt i blinken. Hun og en kollega jobbet med å løfte den formelle kompetansen til godt voksne servicemedarbeidere i kommunesektoren, og laget etter- og videreutdanningskurs i service, kommunikasjon og kundebehandling. Samtidig laget hun seg noen små forskningsprosjekter. Hun reiste rundt på servicekontorene og intervjuet ansatte om kommunikasjon og psykososialt arbeidsmiljø.  

– Det var fantastisk gøy! sier hun.  

Elsket å være akademiker 

Da Sverdrup og familien etter noen år flyttet tilbake til Bergen, fikk hun ikke napp i noe konsulentfirma. I stedet fikk hun jobb ved Universitetet i Bergen. Etter et år ble hun rekruttert til NHH som timelærer.  

– Jeg skjønte at jeg elsket livet som akademiker, fordi det var så selvstendig. Jeg kunne lage de prosjektene jeg ville, jeg kunne undervise innenfor det jeg brant for, jeg kunne velge pedagogisk metode selv, og jeg kunne holde foredrag for næringslivet. Da var det ikke noen vei utenom å ta doktorgrad, sier hun. 

Det var ikke bare, bare å starte på NHH og skulle begynne på en doktorgrad.  

– Da var jeg full av imposter syndrome, som vi kaller det, sier hun. 

Bedragersyndromet er ikke uvanlig i akademia. Mange kan gå med følelsen av at de egentlig ikke har fortjent å komme der de er. 

– I ett år kunne jeg – ikke daglig, men i hvert fall ukentlig – tenke på når de skulle banke på døren og si: «Beklager, vi tok feil. Du kan jo ikke være her!»  

Kan fortsatt være usikker 

Etter hvert som hun har publisert artikler og fått anerkjennelse, har hun skjønt at det er en grunn til at hun får bli på NHH. Da hun vant NHHs foreleserpris «Bronsesvampen» i 2015, ble hun beskrevet som en «sjeldent engasjerende foreleser som er gjennomført i alt hun gjør. Hun vet hva som skal til for å holde konsentrasjonen gjennom to forelesningstimer, og motivasjonen gjennom et helt semester». Prisen fikk hun for bachelorkurset i psykologi og ledelse, der hun brakte inn teamarbeid ved å dele opp kullet i tilfeldige team og gi dem øvelser og casearbeid. 

Nå har Sverdrup vært ved NHH i 15 år. Hun har sågar vært prorektor i fire år. Hun kan likevel ta seg selv i å lure på om hun er god nok. 

– Jeg har vært på konferanse i USA med utrolig dyktige mennesker og tenkt: «Hva kan lille meg bidra med her, da? De er jo mye flinkere.» Da hjelper det å ha kjempegode kollegaer som støtter og heier og roser.

Får ting unna 

En typisk tilbakemelding Therese Egeland Sverdrup fikk da hun gikk på skolen, var at hun gjorde det bra, men pratet litt mye i timene.  

– Det er utrolig hvor mye multitasking jeg holdt på med. Jeg kunne ha et par samtaler gående i klasserommet mens jeg fulgte med på det læreren sa, sier hun. 

Hun kan fortsatt ha mange baller i luften. Hun forsker, publiserer, underviser, holder foredrag, er mor og kjæreste, har et stort vennenettverk, strikker, gjør yoga og går i fjellet. 

For noen år siden kastet hun opp en ny ball. I et samarbeidsprosjekt var det snakk om å skrive bok, da Sverdrup kastet ut at de heller burde lage podkast.  

– Trenger vi nok en fagbok om ledelse? Skal vi ikke heller prøve å nå ut gjennom en podkast? foreslo hun. 

Alle syntes det var en god idé, men ingen var klare for å være programleder. Dermed tok hun jobben selv, sammen med stipendiat Marius Jones. Hittil er det publisert 46 episoder av podkasten. Hun har fått en ny kollega i studio, Tellef Raabe, og podkasten har endret navn, men hun selv er med så lenge hun synes det er gøy. 

Når ut til praktikere 

Podkasten handler om lederskap, og ofte har de besøk av både en leder og en forsker som snakker om samme tema. 

Et av Sverdrups mål som forsker er at folk skal ha praktisk nytte av det hun gjør.  

– Det er lett for at vi akademikere fjerner oss litt fra praktikerne og skriver vanskelig tilgjengelige artikler som bare andre forskere har nytte av, sier hun.  

Hun håper og tror at forskningen hennes har bidratt litt til bedre lederskap og teamarbeid der ute.  

– Jeg får gode tilbakemeldinger på podkasten og forskningen vår på team. Det betyr nok at vi har klart å rekke ut til noen miljøer, så får målet være å nå ut til enda flere, sier hun.