Det mystiske oljeskatteregimet
Regjeringen Solberg la rett før valget frem forslag til endringer i oljeskatteregimet. Det fremstod uklart om dette var bra for miljøet eller for oljeselskapene. Eller begge deler. Hvordan kan det ha seg?
Det er sjelden at både miljøbevegelsen og oljeselskapene jubler samtidig. Begge hadde riktignok en avmålt jubel, men det gjorde både politikere og kommentatorer forvirret. Hvordan kunne det ha seg? Hadde noen blitt lurt?
Nøkkelen er å forstå oljeskatteregimet samt å forstå de politiske strømningene.
Oljen og gassen på norsk sokkel tilhører det norske folk, og den norske stat har i mange tiår fulgt gode økonomiske prinsipper for å forvalte verdiene: Private aktører som kan drive mest mulig effektivt, får lov til å pumpe opp ressursene, men staten skal ha 78 prosent av overskuddet.
Vi økonomer vet at avskrivninger har stor betydning for beregningen av overskudd, særlig for en så investeringstung bransje som oljenæringen. Når staten skal ha hele 78 prosent av overskuddet, har avskrivningssystemet enda større betydning enn for fastlandsindustrien.
I dag har petroleumsskattesystemet to særlig spesielle karakteristika: Investeringene avskrives lineært over seks år. Det vil nok av de fleste oppfattes som hurtig avskrivning av investeringer som ofte varer vesentlig lenger. Videre gis det en friinntekt, tilsvarende 20,8 prosent av investeringskostnaden, fordelt over fire år. Friinntekten er ment å tilsvare normalavkastningen på investeringene, ettersom særskatten for petroleumsinntekter bare skal ilegges superprofitten.
Det er sjelden at både miljøbevegelsen og oljeselskapene jubler samtidig. Begge hadde riktignok en avmålt jubel, men det gjorde både politikere og kommentatorer forvirret.
Disse forholdene har ført til eviglang debatt om hvorvidt petroleumsnæringen er subsidiert. Miljøbevegelsen mener at petroleumsnæringen er subsidiert (fordi de ikke betaler fullt 78 prosent skatt av hele superprofitten som de får ta ut). Det er hevet over tvil at det norske petroleumsskattesystemet er investeringsvennlig. Hvor investeringsvennlig det er, avhenger blant annet av hvilken diskonteringsrente som brukes av selskapene. Her har det vært årelange akademiske diskusjoner om hva som er riktig diskonteringsrente for risikofrie kontantstrømmer fra staten til oljeselskapene.
I august kom den daværende regjeringen med en helt ny modell for petroleumsskatten: kontantstrømskatt. Det innebærer fullt fradrag for investeringene det året de gjennomføres, og ingen avskrivninger eller friinntekt. Markedet ble tatt på sengen. Det er for så vidt bra at slike børssensitive endringer ikke har lekket ut i forveien. Men når både oljeselskapene og miljøbevegelsen var positive til endringene, ble forvirringen større.
Kontantstrømskatt fjerner hele utfordringen med periodisering av kostnader, og alle virker fornøyde. Hvorfor har ikke omleggingen kommet tidligere? Sannsynligvis fordi hverken staten eller selskapene har ønsket det tidligere. Med omleggingen får staten utsatt skatteinnbetalinger i størrelsesorden 45 milliarder kroner i 2022. Det er uproblematisk nå som vi har et stort oljefond som tar opp svingningene i kontantstrømmene fra sokkelen. Et par tiår tilbake ville en slik omlegging vært mer problematisk, da dette ville fremstått som et underskudd på statsbudsjettet.
Videre har nok oljeselskapene levd godt med et komplisert skattesystem som de har hevdet var nøytralt eller til oljeselskapenes ulempe, men som de innerst inne har visst at er i overkant investeringsvennlig. Nå som det er blitt mer bevissthet rundt klimautfordringene og en diskusjon om sluttdato for oljeproduksjonen, er oljeselskapene tjent med å få lagt død diskusjonen om hvorvidt de er en subsidiert næring. Med kontantstrømskatt blir skattesystemet reelt nøytralt. Forslaget som ble lansert rett før valget, har nå vært ute på høring og vil bli fremmet for Stortinget våren 2022.