Vendepunktet

-Jeg har drømmejobben. Dette er så meg. Før har jeg alltid holdt øynene åpne for andre spennende jobber, nå er det ikke sånn i det hele tatt.  

Sumeet Singh Patpatia er for mange mest kjent som mannen bak den årlige Turbandagen, som er blitt arrangert i Oslo helt siden 2010. Patpatia har også lang erfaring fra arbeid med teknologi og digitalisering i blant annet Rambøll Group og Telenor. Men for to år siden ble han ansatt i Schibsted, som sjef for mangfold, inkludering og tilhørighet. En helt ny stilling, som han selv fikk lov til å fylle med innhold. Han gleder seg til å gå på jobb hver dag. Men i lang tid var det akkurat som det fantes to versjoner av Sumeet som han strevde med å få til å gå i hop: én idealistisk, kreativ, som skapte engasjement gjennom arrangement som Turbandagen og annet frivillig arbeid, og én karrierebevisst, som ville tjene penger og ha en sikker jobb.  

– Jeg er utdannet siviløkonom fra BI, og etter det tok jeg et år på kunst og design. Jeg følte meg litt sånn: Alle kan bli siviløkonom, og jeg hadde behov for å tenke utenfor boksen. Men da jeg gikk på BI, følte jeg meg veldig kreativ, og da jeg kom på kunst og design, følte jeg meg som en veldig grå økonom, sier han og ler.  

– Det første vendepunktet kom da jeg pratet med noen medstudenter om hva vi skulle gjøre etter studiene. Jeg hadde hele tiden tenkt at jeg ville starte for meg selv. Jeg har vokst opp sånn, med to foreldre som drev sine butikker i tretti år. Men han ene jeg snakket med, sa at det å drive for seg selv hørtes veldig slitsomt og vanskelig ut. Han sa at han skulle få en god, fast jobb i et firma og tjene godt. Jeg ble litt tatt på senga. Jeg hadde ikke noen gode motargumenter. Det er jo mye bedre å jobbe og ha trygge rammer og samtidig kunne gjøre ting.

 Etter studiene gikk Sumeet Singh inn i økonomiverdenen og jobbet med Excel-ark. Etter noen år med invester­inger begynte han som rådgiver for en av konserndirektørene i Telenor.  

Hun sa: «Hei, du er skikkelig god på kommunikasjon!» Hun begynte å gi meg en annen type og mye større ansvar. Det var en vending, og siden den gangen har jeg aldri gått tilbake til Excel-arkene, sier han.  

Parallelt med at han klatret på karrierestigen, drev Sumeet Singh med sitt store hjertebarn, som var å arrangere Turbandagen i Oslo. Han så på det frivillige engasjementet som noe helt

adskilt fra karrieren, og var forberedt på at det alltid kom til å være sånn. Helt til han en dag snublet over en jobbannonse som handlet om inkludering i arbeidslivet.  

– Den beskrev dette med mangfold og inkludering på en måte som traff meg veldig. Da skjønte jeg at det var noe der jeg måtte utforske videre.  

I ettertid ser han at den jobbannonsen var det som ledet ham fram til den jobben han har i dag. 

– Jobben min handler om at folk skal få lov til å ta med hele seg på jobben. Den der «like barn leker best»-mentaliteten er ikke så bra for business. Vi ønsker å tenke på mangfold når vi rekrutterer og når vi jobber med kulturen på huset, slik at vi får kapitalisert på annerledesheten. Ikke minst ser vi at folk trives mye bedre på jobb når de får være seg selv. Vi vil ha de beste talentene og skape de beste produktene. Like mennesker skaper bare bra produkter for dem som er lik dem selv, og vi har større ambisjoner enn det, sier han.  

Sumeet Singh synes det er vakkert å tenke på veien han har gått for å havne der han er i dag.  

– Hadde jeg for tolv år siden tenkt at det var dette jeg skulle, er jeg overbevist om at jeg ikke hadde hatt de verktøyene som skulle til for å gjøre en god jobb. Jeg mener jeg har vært tolv år på trening for å gjøre jobben på en helt annen måte. Hvis jeg ikke hadde erfaring fra finans og fra arbeid med transformasjon og innovasjon, hadde jeg ikke hatt verktøyene til å jobbe slik jeg synes det bør gjøres.  

– Ingenting er bortkastet? 

– For meg er det i hvert fall sånn. Jeg har aldri hatt en langsiktig plan. Da jeg studerte og samtidig drev mye med frivillig arbeid, var mamma og pappa veldig støttende. De sa at jeg ikke trengte å ta en deltidsjobb for å få ting til å gå rundt, de ville heller lønne meg for det frivillige arbeidet jeg gjorde. De ville støtte meg i det jeg brant for. Noen tenker at de må drive med frivillig arbeid fordi det ser bra ut på CV-en. Men en sånn motivasjon holder ikke i lengden. Jeg oppfordrer folk til å dyrke det de brenner for, uten å tenke så mye på hva det kan lede til. Jeg føler at jeg har fått svar på veien, sier han. 

Jeg har aldri hatt en langsiktig plan.

Tidligere var Sumeet Singh misunnelig på folk som hadde en veldig klar plan for livet. Det er han ikke lenger.  

– Jeg har misunt kunstnere og artister som kan leve av hobbyen sin. Og så har jeg samtidig tenkt at det gjelder bare veldig få. Jeg har vært glad i jobben min, men jeg lå ikke våken om natta og tenkte på investeringer og kost. Men så, plutselig, falt engasjementet og utdanningen min sammen, og jeg fant drømmejobben. Nå kan jeg også leve av hobbyen min. Og det tror jeg er mulig for veldig mange andre også. Selv om det kanskje tar litt tid. Og så tror jeg at dørene åpner seg underveis. Det er i hvert fall min erfaring, sier han.

Dørene åpner seg underveis. Det er i hvert fall min erfaring. 

Anette Bastviken driver selskapet Radical Broccoli sammen med søsteren Susanne. Det som startet som en blogg, er blitt til et selskap som tilbyr alt fra miljøvennlige produkter til coaching om bærekraftig livsstil og et nett-medlemskap om indre og ytre velvære. Vi ringer til Anette, som befinner seg i solfylte Costa Rica, der hun bor halve året. 

– For meg startet vendepunktet i 2017, da jeg gikk på en skikkelig smell. Jeg hadde dratt til London og tatt en master på King’s College innen war studies, som er et ganske heftig studium. Og så fikk jeg jobb innen politikk, og senere i Forsvaret. Fra utsiden så alt veldig bra ut, jeg bygget karriere og fikk det til, men hver eneste dag slet jeg med lav energi, og jeg brukte alle helgene på å hvile. Til slutt streiket kroppen min totalt, men jeg nektet å høre på den, for det var veldig vanskelig for meg å se hva annet jeg skulle gjøre.

 Prosessen tok nesten to år, før Anette bestemte seg for å ta en pause. Det hele skjedde samtidig med at søsteren Susanne gikk gjennom en lignende prosess. 

– Hun gjorde ferdig en master i finans på den tiden, og skulle inn i finansverdenen. Men hun opplevde panikkangst og hadde episoder der hun nesten ikke klarte å puste. Det er veldig rart hvordan våre prosesser sammenfalt. Men når man mister helsen, blir liksom ingenting verdt det, sier Anette. 

Hun sa opp jobben og dro sammen med søsteren til Portugal, der faren kommer fra, og der de har mye familie. Den første tiden brukte de to bare på å få helsen tilbake. Det tok lang tid, for Anette hadde vært vant til å bare skru av kroppens signaler. 

– Det første som hjalp meg, var å være mye i havet. Vi bestilte surfekurs og bare tilbrakte mye tid i vannet. Da begynte jeg å få det bedre. Og etter hvert kom det masse ideer om hva vi kunne gjøre for å formidle det vi hadde oppdaget. Det var der Radical Broccoli ble født, ut av våre opplevelser av å være utbrent.

 Hun forteller at de begge to lenge hadde vært opptatt av miljøvern, men at det var tungt å ta inn over seg alle de dystre nyhetene om hvordan det sto til med verden. Søstrene skjønte at dersom en skal snakke om klima og bærekraft, må det også henge sammen med ens egen indre bærekraft. 

– Man orker ikke gjøre noe med miljøet dersom man ikke tar vare på seg selv. Det henger sammen. Og kanskje klarte vi å formidle det på en annerledes måte enn det hadde vært gjort før, nettopp fordi vi selv ikke hadde noen bakgrunn innen klima. Vi så ting utenfra, og formidlet ting på en enkel måte, slik vi selv forsto det, sier hun. 

Da søstrene kom hjem til Norge etter tiden i Portugal, fikk de nye oppdrag nesten med en gang. De vokste på kort tid fra en Instagram-konto på 3 000 følgere til det tredobbelte. Og med tiden samarbeidet de om produktutvikling for ulike selskaper som ville tilby mer bærekraftige artikler, og driver nå et nett-medlemskap med indre og ytre bærekraft i fokus. 

– Jeg tror det viktigste som skjedde i 2017, var at vi bare bestemte oss for at dette skulle vi klare å leve av. Vi hadde ikke noen plan, men vi hadde bare en veldig sterk overbevisning om at vi kom til å få det til. Vi så at så mange var som oss og slet med det de holdt på med, og med å passe inn. Og vi fokuserte hele tiden på det som ga glede. Istedenfor å gi folk dårlig samvittighet for klimasaken snakket vi om hvor godt det var med vegetarburgere. Sånne ting. 

– Tror du det finnes en timing i ting, når man skal finne ut hva man skal drive med i livet? 

Hun tenker. 

– Jeg tror i hvert fall det går an å gjøre ting mye enklere enn jeg gjorde. Jeg brukte jo to år på å ignorere det kroppen prøvde å fortelle meg. Jeg kom til et punkt der jeg tenkte: Skal livet virkelig være så tungt? Jeg trodde jo det, for det var det jeg så rundt meg. 

Hun vil råde studenter som leter etter sin vei, til å våge å drømme stort. 

– Det er lov til å ønske seg å ha det fint i livet. Det var den første aha-opplevelsen min. Og så vil jeg si at det er lov til å tenke annerledes. Spesielt når man er et veldig kreativt menneske, er det noe å feire, ikke noe man skal trykke ned. Og så er det vel sånn at helsen er det viktigste. Hvis man prøver å gjøre alt perfekt hele tiden, både jobb, studier, venner og andre ting, er det ikke verdt det til slutt, hvis det gjør en utbrent.

Det er lov til å ønske seg å ha det fint i livet. Det var den første aha-opplevelsen min. 

Sara Ecker (22) går siste året på økonomi- og administrasjonsfag på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås. Til høsten drar hun til Belgia for å ta en ettårig mastergrad i fashion management.

– Jeg havnet litt i en identitetskrise, sier hun og ler. 

Ecker hadde siktet seg inn på mastergrad i business analytics, en retning som var rettet mot IT. Hun tok noen IT-fag og oppdaget at det ikke gikk så veldig bra. Skrekkscenarioet var å få seg en jobb der hun måtte gjøre enda mer av det hun ikke likte.

 – Etter det gikk jeg helt wild på nettet og søkte på alt mulig. Jeg har alltid vært veldig interessert i mote. Da jeg fant ut at det faktisk gikk an å jobbe med det, syntes jeg det hørtes veldig kult ut. Og så har jeg veldig lyst til å studere i utlandet. Jeg har gjort det før, og det ga mersmak, sier hun.

Jeg har alltid vært veldig interessert i mote. Da jeg fant ut at det faktisk gikk an å jobbe med det, syntes jeg det hørtes veldig kult ut.  

Interessen for mote og bachelorgraden hun fullfører, henger sammen på en fin måte, synes hun. 

– NMBU er en skole som fokuserer på bærekraft, og jeg synes det er mye som er galt med den nåværende klesindustrien. Det er noe av motivasjonen min for å ta en mastergrad, for å jobbe med industrien slik at den kan bli litt bedre. 

– Du vil kombinere jobb og interesse? 

– Ja, og så synes jeg det er fint hvis den koblingen også kan bidra til noe bedre for samfunnet, sier hun.

Sara Ecker hadde ingen forbilder da hun bestemte seg for å gjøre en helomvending i studieløpet. Hun måtte finne ut alt selv, via søk på internett. Da hun fortalte det til venner og familie, oppdaget hun at mange av vennene støttet henne, mens en del av de eldre var mer skeptiske.

– Det er kanskje vanskelig for dem å forstå at det å jobbe med klær på en bærekraftig måte er noe man kan leve av. Men faren min er businessmann, og han sa at noen av de rikeste menneskene i verden jobber i moteindustrien, så han støttet meg. Moren min syntes også det var veldig spennende, jeg tror kanskje hun skulle ønske at hun hadde gjort noe lignende selv. 

Hun mener at markedet for bærekraftig mote allerede er stort. 

Men Ecker gjorde likevel noen undersøkelser rundt hva slags jobber man kan få etter endt utdanning. 

– Det var egentlig mange flere jobber enn jeg hadde trodd, også i Norge. Det var betryggende å se. Drømmen min er å jobbe et sted som for eksempel Tise, eller med andre bærekraftige alternativer. Det blir veldig spennende å se, sier hun. 

Sara Ecker anbefaler andre studenter å være nysgjerrige på seg selv og interessene sine, og ikke være så redde for å velge om igjen. Kanskje finnes drømmestudiet nærmere enn du aner. 

– Det er viktig å ikke være så redd for hva andre tenker, og kunne gå utenfor komfortsonen sin. Og så tenker jeg at det å begynne på et studieløp er mer fleksibelt enn mange tror i utgangspunktet. Om man ikke liker de fagene man har, er det ikke noe verre enn å bytte. Jeg synes ikke den terskelen skal være så høy. Du har kanskje tenkt at det er noe du skal gjøre hele livet, men det betyr ikke at du må det.

Vendepunktet for konsulent Sigurd Eltvik kom ikke under studiene, men da han opplevde å miste jobben i voksen alder.

 – Jeg var administrerende direktør i NHHK, Norges Handelshøyskoles Kursvirksomhet. Og så mistet jeg jobben. De fleste mister jo jobben en gang i livet, men det kan føles veldig vondt og vanskelig når det skjer. Slik var det også for meg. Men jeg hadde aldri kommet dit jeg er i dag, hvis det ikke var for det, sier han.

De fleste mister jo jobben en gang i livet, men det kan føles veldig vondt og vanskelig når det skjer. Slik var det også for meg. Men jeg hadde aldri kommet dit jeg er i dag, hvis det ikke var for det.  

I dag driver han et lite konsulentselskap som jobber med lederutvikling, sammen med kollegaen Sverre Hartmann, som han ble kjent med da han jobbet på NHHK. Hartmann valgte å slutte og bli med Eltvik på oppstarten av deres lille bedrift. 

– Jeg tror at for å finne sin vei er det en del tilfeldigheter som skal til, som sammen med en indre drivkraft resonnerer med tilfeldighetene og driver deg dit du skal. Det er viktig å finne den indre drivkraften så snart som mulig. 

For Sigurd Eltvik var det ikke åpenbart at han skulle drive med ledertrening på heltid. 

– Jeg hadde gått på lærerskolen på Hamar og studert sang i Tyskland, og hadde en drøm om å bli operasanger. Men et stykke på veien fant jeg vel ut at jeg ikke var den Guds gave til verden som jeg trodde. Så da jeg var 23 år, bestemte jeg meg for å bli siviløkonom i stedet. 

– Hvorfor det? 

– Det er veldig usikkert å skulle bli artist på toppnivå. Du kan lykkes, men det er ikke sikkert at du gjør det. Og hvis du vurderer om du skal bli operasanger eller siviløkonom, skal du i hvert fall ikke bli operasanger, for da er du ikke gal nok. Du må satse alt og ikke bry deg om du taper. Og sånn var ikke jeg på den tida. Så da bestemte jeg meg for å bli siviløkonom i stedet. 

– Var det en resignasjon der: «Hvis jeg ikke kan følge drømmen, skal jeg i hvert fall bli rik»? 

Han ler. 

– Det er vanskelig å si, det har jeg ikke tenkt på. Jeg tenkte liksom at det var enkelt å bli siviløkonom. Det var en sikkerhet i det. Og så var det nok helt sikkert også litt egomotivert. 

Sigurd Eltvik klatret i gradene og havnet som sjef i NHHK, og så mistet han som sagt jobben. Det var en krise. Men i krisen lå det også en mulighet. 

– Jeg er blitt mer verdistyrt etter som jeg er blitt eldre. Da jeg sluttet i NHHK og startet et eget selskap, hadde vi en klausul, og det var at vi aldri skulle vokse. Vi skulle alltid bare være oss to. Det har vi holdt på med i snart tretti år, og det har vært en modell for et godt liv og en interessant jobb. 

Han forteller at alle forviklinger rundt det at han mistet jobben, gjorde at en del andre ting ble viktigere enn å tjene mest mulig penger og ha høyest mulig status. 

– Hvis det ikke var for at jeg mistet jobben den gangen, hadde jeg nok bare fortsatt i samme spor. Så jeg er takknemlig for det i dag.

 – Hva har du vunnet? 

– Jeg har jo vunnet kontroll over meg selv og min egen tid. Jeg er min egen sjef og har stor grad av frihet. Og jeg har en jobb som føles veldig meningsfull. Når jeg greier å inspirere ledere til å bli bedre, hjelper jeg ikke bare dem, men også de menneskene som de er ledere for. Og da tenker jeg at jeg er med på å skape bedre liv og arbeidsmiljø for mange mennesker. Da jeg var leder, var jeg sjef for sånne som meg. Men nå gjør jeg den jobben selv, fordi jeg synes det er morsommere. 

Han tenker. 

– Det er klart, jeg har jo tapt noe også, en viss trygghet, kollegiale relasjoner og muligheten til å jobbe langsiktig på ett sted og se resultatene. Som konsulent er du litt inn og ut av steder. Men totalt sett er jeg veldig fornøyd, og jeg har aldri sett meg tilbake. 

– Har du noen tips til unge som prøver å finne sin vei? 

– Ja, jeg ville prøvd å finne ut hva som er viktig for meg. Og så sant du kan kombinere det du brenner for, med noe som gjør at du kan leve av det, ville jeg gått for det. Men det tror jeg allerede at mange unge i dag er opptatt av, mye mer enn vi var på det glade åttitallet. Jeg tror det med hensikt er mye viktigere for dagens studenter enn det var for oss. 

– Hvorfor det? 

– Det kan ha å gjøre med at vi har det så bra materielt. At det å bidra med noe mer enn å tjene penger blir viktigere. Og så har hele verden blitt mer utfordrende. Det å kjenne at man bidrar på en positiv måte, er kanskje viktigere og mer meningsfylt nå, sier han. 

– Vendepunktet for meg var kanskje på femte semester, da jeg dro på utveksling til Singapore, sier Jonatan Guneriussen.

Han kommer opprinnelig fra Son i Vestby, men har i vår fullført en bachelorgrad i økonomi og administrasjon på BI i Trondheim. Til høsten skal han jobbe som revisjonsmedarbeider i et selskap i Oslo, før han planlegger å gå videre på mastergrad. 

– Jeg begynte studiene med en ydmyk holdning om å prøve å få B i snitt. Men så gikk det veldig bra, jeg oppnådde A i snitt, og da fikk jeg lyst til å prøve å holde på det nivået gjennom studietiden. Jeg hadde ikke tenkt å dra på utveksling, for jeg så ikke helt for meg å styre med å måtte finne meg et nytt sted å bo da jeg kom tilbake til Trondheim. Men så viste det seg at nesten alle de andre studentene skulle på utveksling, så da bestemte jeg meg for å gjøre det, jeg også. Og det er jeg veldig glad for.

 – Hvorfor det? 

– I Singapore opplevde jeg for første gang å ikke være den som var mest engasjert. Jeg var ikke den som kom først på skolen og ble til sist, og jeg var ikke den som var først opp med hånda. Det var uvant å ikke være den som folk spurte om hjelp, men å bli utfordret og dratt videre av folk som hadde høyere ambisjoner enn meg selv. Utenomfaglig var det også veldig fint, vi fikk reist rundt og sett mange andre steder i Asia. Jeg har anbefalt utveksling videre til alle jeg har møtt, sier han.

I Singapore opplevde jeg for første gang å ikke være den som var mest engasjert.   

Han fortsetter: 

– Det som var mest interessant på NUS i Singapore, var fraværet av janteloven. Det var ingenting som het tryhard der, og det var utelukkende spisse albuer. Det var kanskje den største forskjellen fra studietiden i Norge, sier han. 

Opplevelsen ble forsterket av romkameratene, som var medstudenter fra andre studiesteder i Norge. De var også opptatt av å gjøre det sterkt faglig, og Guneriussen opplevde at han havnet i en god sirkel. Det er noe han er blitt bevisst på når han nå skal flytte til Oslo og begynne å jobbe. 

– Da jeg kom hjem fra utvekslingen, opplevde jeg en liten knekk i motivasjonen. Jeg så ikke helt syn på å dra opp igjen til Trondheim, fullføre bachelorgraden og gå rett på master. Det er noe med å ha lov til å glede seg til ting, og ikke måtte gjøre alt på en gang, sier han og smiler. 

– Men jeg ønsker å studere videre etter et års jobbpause, og da tror jeg det er lurt å finne meg noen å bo sammen med som også har lignende ambisjoner. Jeg kjenner meg selv og vet at jeg fort kan bli dratt med ned hvis jeg bor sammen med noen som står opp klokka ti, kommer på skolen klokka tolv og går hjem igjen etter et par timer.

 – Hva handler ambisjonene dine om? 

Han tenker. 

– I første omgang vil jeg ta en god master, og jeg tror jeg har bedre grunnlag for det når jeg har jobbet et år og fått litt erfaring. Senere kan jeg tenke meg å jobbe med verdifastsettelse av unoterte selskaper, sånt synes jeg er spennende. Og på veldig lang sikt er drømmen å bli CFO, altså økonomiansvarlig for et stort selskap. Jeg synes det er gøy med ansvar, sier han.

Oppdag mer spennende lesestoff fra Magma 3/2023