Muligheten av en øy

Akademia har ingen høy stjerne der jeg kommer fra. På landet er det praktisk arbeid som gjelder. Nevenyttig arbeid.

Margunn Aanestad sitter ved et pragmatisk bord inne på sitt bokhyllekledte kontor. Ikledt koboltblå bluse og en tander stemme fra Stavanger er hun en del av det store regnestykket som fyller IFI2. Hva er så IFI2 – er det R2-D2s ukjente bror? Tvert imot. Ved første øyekast er bygningen en stilltiende bekreftelse til alle som noen gang har mistenkt informatikk for å være kjedelig. Som en firkantet maurtue ruver Institutt for informatikk 2 over Gaustadbekkdalen.

Innsiden, derimot, er et jublende svar til alle som noen gang har elsket programmering. Kunstverk som «1 side i boka om pi» av Beret Aksnes og «Kompositt» av Tone Myskja er inspirert av digital informasjon og datateknologi for å signalisere hva bygget inneholder. Programmering, tall og IT kan vekke følelser. Ole-Johan Dahls hus, oppkalt etter Norges første professor i informatikk, er kanskje komplekst – som digitaliseringen selv.

For hvilken ende bør digitaliseringen starte i – bør den komme som store, nasjonale prosjekter, eller bør den vokse frem organisk, ut fra lokale og spesifikke behov? Dette er blant temaene Margunn Aanestad forsker på.

Båndbredde

Offentlige digitaliseringsprosjekter har ikke noe godt rykte. Parer du det med helsesektoren, blir det ikke nødvendigvis bedre. Tenk på Helseplattformen.

I denne utgaven av Magma publiserer Aanestad sine funn om hvordan digitalisering i helsesektoren kan bli bedre. Hun nevner den danske forskeren Bent Flyvbjerg, som etter å ha samlet data om mange tusen megaprosjekter i sitt forskningssenter ved Universitetet i Oxford har formulert det som kalles de store prosjekters jernlov. Dette er prosjekter som går over tid, over budsjett og under gevinst. Bare 0,5 prosent av prosjektene nådde mål innenfor budsjett og tidsfrist. Flyvbjerg forklarer dette med at prosjektlederne ofte overvurderer gevinstene og undervurderer kostnadene og risikoene. Noen ganger gjøres dette bevisst og strategisk for å klare å komme i gang med prosjektet. Andre ganger skyldes det at dårlige nyheter og kritikk ikke når toppen av organisasjonen, og dermed har ikke ledelsen et realistisk helhetsbilde. På samme måte bidrar prosjekteskalering, også kjent som opptrapping av irrasjonelt engasjement: Man satser videre på et prosjekt som burde vært avsluttet, fordi man allerede har investert mye penger og prestisje i det.

Vi hadde en av de første maskinene som digitaliserte videoene i sanntid.

Etter ingeniørhøyskole i Stavanger, kanskje som et slags kompromiss mellom det teoretiske og det praktiske, gikk Aanestads ferd videre til Rikshospitalet, før hun havnet i Telenor i 1998. Etter 1980-årenes liberaliseringsbølge falt statsmonopolene ett etter ett gjennom 90-tallet, og nå var det telemonopolets tur.

Telenor trengte arbeidskraft for å klargjøre infrastrukturen når nye aktører skulle innta det norske telemarkedet. Samtidig savnet Aanestad helsevesenet. Én dag dukket annonsen opp: et doktorgradstipend i krysningsfeltet telekommunikasjonsteknologi og medisin. Et lykketreff senere var Aanestad tilbake ved Rikshospitalet, nærmere bestemt Intervensjonssenteret, i samarbeid med Institutt for informatikk. Svenske Telia ville inn på det norske markedet. Selskapet hadde bredbåndsteknologi, noe som ikke var hverdagskost på slutten av nittitallet.

– Teknologien gjorde det mulig for kirurger å se hverandres operasjoner og snakke sammen i sanntid. Dette var helt nytt. Man hadde ISDN – videokonferanse – fra før, men det var ikke veldig høy kapasitet. Du fikk ikke skarpe bilder. Kirurgene ønsket seg bredbånd. Vi hadde en av de første maskinene som digitaliserte videoene i sanntid.

Nå tenker du kanskje på Telias reklamekampanje fra 2021 i forbindelse med utbyggingen av 5G-nettverket, der man ser fjernoperasjoner per smarttelefon, men dette var altså over 20 år tidligere. Prosjektet gikk ut på å eksperimentere med bredbåndsteknologi, en infrastruktur vi i dag synes er like spennende som fasttelefon.

Mennesker og maskiner

Hva skjer når teknologi møter menneske, og er det menneskene eller teknologien som må tilpasse seg? Aanestad beskriver at de fleste som leder prosjekter som sprekker på tid og budsjett, viser til at prosjektet var mer komplekst enn først antatt. En del av denne kompleksiteten tilskriver hun sosiotekniske forhold, som handler om samspillet mellom teknologien og menneskene. Hvordan man utfører en arbeidsoppgave, avhenger av hvilke verktøy som finnes, og verktøyene påvirker hvordan man utfører oppgaven, hvilke ferdigheter og hvilket personellbehov som behøves.

Et velfungerende sosioteknisk nettverk finstemmes gjerne over lang tid. Dermed brytes harmonien når et av instrumentene endres, for eksempel ved at en papirbasert løsning byttes ut med en digital.
Som ingeniør på Rikshospitalet jobbet Aanestad med anestesi- og operasjonsavdelingen.

– Der så jeg en veldig stor variasjon i hvordan folk forholdt seg til teknologi. Noen var veldig trygge og visste hva de gjorde, og kunne gjøre egne justeringer, for eksempel i anestesiapparatene som blander gassen pasienten puster inn under en operasjon. Vi ble ringt etter når det var noe som ikke fungerte. Hos noen gikk alarmen ofte, men de kvitterte den ut ettersom de hadde løst feilene selv og gått videre. Andre fikk panikk hver gang, og trengte mye hjelp og støtte. Den store forskjellen lå i hvor mye sykepleierne og legene skjønte av – og stolte på – teknologien. Dette brukerforholdet fascinerte meg.

Hun ser mot døren og peker gjennom veggen, mot bygningen som ligger bak oss, men som vi ikke kan se. Kristen Nygaards hus.

– Kristen Nygaard etablerte en forskningstradisjon som sa at du må legge vekt på å forstå bruken og brukeren når du skal lage teknologi. Du må forstå hvem du bygger løsninger for, hva behovet er, og hva som er forutsetningene deres.

Nygaard var en pioner i norsk informatikk og programmering, og tremenning av forlegger William Nygaard. Sammen med Ole-Johan Dahl oppfant han programmeringsspråket Simula på begynnelsen av 1960-tallet. Dette var det første objektorienterte programmeringsspråket for datamaskiner, og ble siden internasjonalt anerkjent. Kjente programmeringsverktøy som Java har sitt utspring i nettopp Simula.

I tiårene etter at han oppfant det som i dag kalles objektorientert programmering, var Nygaard også politisk og sosialt engasjert. Han var opptatt av de sosiale konsekvensene av datateknologi og digitalisering, og hvordan norsk fagbevegelse burde forholde seg til teknologien. Ville ny teknologi, automatisering og digitalisering ta arbeidet fra folk og gjøre dem overflødige?

– Han posisjonerte seg politisk med arbeidere, mot kapitalen. Med frykten for at den nye IT-teknologien skulle føre til at arbeiderne mistet jobben på grunn av digitalisering og automatisering. Han gikk i dialog med fagforeningen og ba dem lese seg opp og lære om den nye teknologien, engasjere seg og ta ansvar. Få til en rettferdig bruk av teknologien.

– En parallell til dagens bruk av KI?

– Ja, det var en lignende debatt. Han mobiliserte fagforeningene, og i forlengelsen av det utviklet han deltakende design, altså at brukerne skal være med og eie prosjektet. Den forskningen han gjorde, ble nedfelt i arbeidsmiljøloven som et krav om deltakelse i prosjekter. Det var grunnlaget. Senere har man lært hvordan man bør designe slike prosesser for å unngå at teknologene kommer som eksperter som overkjører dem som ikke har språk for det tekniske. Hvordan gjør man det praktisk? Hvordan påvirker digitaliseringen koordineringen av arbeidsoppgaver, både mellom mennesker og organisasjoner?

Digitale øysamfunn

Norge har vært en pioner på å digitalisere kjernesystemene på sykehus og legekontorer.

– I løpet av 2000-tallet fikk de aller fleste digitalt journalsystem. En ulempe med hvordan dette har foregått, er at vi har fått digitale øystater, institusjonene snakker ikke nødvendigvis samme digitale språk. Først rundt 2010 begynte man å jobbe med samhandlingssystemer som meldingsutveksling.

– Er det fremdeles slik at de ulike miljøene ikke snakker sammen?

– Det er blitt bedre, men det går et skille mellom primærhelsetjenesten, altså sykehjem, helsestasjon og fastlege, og spesialisthelsetjenesten, altså sykehusene. Ettersom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten styres av ulike departementer og har ulike finansieringsmodeller, er det krevende å finne en god samhandlingsmodell. Samtidig begynner den digitale infrastrukturen å komme på plass. Prosjekter som E-resept, Kjernejournal og Helsenorge er eksempler på store nasjonale tjenester som er laget overordnet.

– Hva er den største utfordringen for digitalisering i helsesektoren nå?

– Jeg er litt enig med helsepersonellkommisjonen som leverte rapport på våren i fjor, som sier at vi har digitalisert for å øke sikkerheten og kvaliteten i behandlingen, men vi har ikke klart å effektivisere organisasjonene. Det må vi satse mer på fremover. Vi trenger fremdeles masse helsepersonell og mange støttefunksjoner, til tross for digitalisering. Vi får ikke lavere kostnader, men vi øker produksjonen. Dermed klarer man ikke si opp ansatte, og lønnskostnadene forblir høye.

Oppdag mer spennende lesestoff i Magma 2/2024