Ble dyttet inn i sjefsrollen: Elisabeth Hunter

Om starten

Jeg startet som controller i Nycomed, men fant ut at det ikke var noe for meg å bare jobbe som det. Når det er sagt: Jeg er veldig glad for at jeg har gjort det. Å lære seg tallene: Du lærer det på skolen, men du lærer det egentlig ikke ordentlig før du forsøker det i praksis. Etter hvert endte jeg med å starte apotekkjeden Boots. Det ble ti spennende år. Så en dag fikk jeg en telefon. Var det én kjede jeg kunne tenke meg å arbeide for utenom apotek, så var det Vinmonopolet.

Om sammenhengen mellom farmasi og pol

Jeg hadde aldri jobbet i staten, kun 20 år i privat sektor. Vinmonopolet er en spennende balanse mellom børs og katedral. Som i Boots oppfordrer du ikke til mersalg, du skal bare gi råd. Alt jeg har lært fra farmasi, bruker jeg i Vinmonopolet. Det er kjededrift med spesielle rammebetingelser. Det er ingen 3 for 2-tilbud. På samme måte skal Vinmonopolet ikke spørre om du skal ha en flaske til. Det er ansvarlig salg på begge steder. Det er flere likheter enn ulikheter mellom farmasi og Vinmonopolet.

Om den norske modellen

Jeg har veldig tro på den norske modellen. Jeg studerte i Skottland. Der var det lengre åpningstider og lettere å få tak i alkohol. Hadde du fest i Skottland og det var tomt for drikkevarer, så var det bare å ringe ned på butikken, så fikk du levert en flaske opp. Det får du jo ikke i Norge. Det er det en grunn til, tenker jeg. Jo lenger ned i Europa du kommer, jo større alkoholforbruk er det sammenlignet med Norge. Det er god dokumentasjon på at den norske modellen fungerer. At Vinmonopolet kan drives med fravær av private interesser, det vet jeg nesten ikke helt om folk forstår hvor bra er. Begrenset tilgjengelighet bidrar til å begrense skadevirkninger. Å være med på å bidra til et sunt alkoholforbruk synes jeg er et viktig samfunnsoppdrag.

Alkohol er et lovlig produkt. Det er viktig at vi selger det med ansvar. Hvis ikke blir det smugling, hjemmebrent og alt dette isteden. Vinmonopol er et bedre alternativ. Da mine barn var russ, sa jeg: Dere får heller handle på Vinmonopolet enn å kjøpe av en sprittaxi. Ordningen er mye bedre enn alternativene. Du vet hva du får.

Vi må tenke annerledes når vi tenker lønnsomhet. Få til effektiv drift og automatisere. Det er ikke et alternativ for oss å selge mer for å bli lønnsomme.

Om vin

Det er heller samfunnsengasjement enn interessen for vin som gjør at jeg jobber her, selv om jeg er glad i god vin, jeg og.

– Har dere alltid vin til maten?

– Nei, men stort sett i helger og ferier. Men i hverdagen – helst ikke før torsdag.

– Har du vinlager hjemme?

– Hvis du spør folk i Vinmonopolet, har jeg ikke mye. Men jeg har sikkert mer enn de fleste. Jeg har vinkjøleskap i kjelleren, men jeg har ikke en typisk vinkjeller. Det blir ikke tomt med det første. Jeg er glad i musserende, hvitvin og rødvin. Jeg drikker ikke så mye brennevin, men kan ta en akevitt til jul.

Om toppledelse

Jeg har aldri hatt ambisjon om å bli toppleder. Jeg har vært opptatt av å ha en så spennende og morsom jobb som mulig. All ære til henne som var administrerende direktør i Boots. Da hun sluttet, sa hun til meg at jeg burde søke på jobben hennes.

At noen har tro på deg, det tror jeg er utrolig viktig. Hvis du blir fortalt at dette kan du, har det stor betydning.

Jeg fikk en liten dytt. Hun har en del av æren for at jeg ble administrerende, rett og slett. Min erfaring er at kvinner kanskje i større grad enn menn trenger å bli fortalt at de kan. Å være gift, ha barn og topplederstilling – i Norge lar det seg kombinere fordi vi har gode barnehager og skoleordninger. Det aksepteres også at man går og henter i barnehage eller skole. Du skal ikke langt ned i Europa før det er annerledes. Det er viktig for likestillingen at vi har det systemet. Til organisasjoner som bare har menn og synes det er vanskelig å få tak i kvinner, sier jeg: Hvor mange har du spurt? Til damer vil jeg si: Tør. Til menn: Spør.

Om familieliv

Jeg var 33 år da jeg begynte i Boots. Jeg hadde barn på tre og seks år. Jeg jobbet veldig mye mens jeg hadde små barn. Jeg har hatt en mann som har vært med og delt på oppgavene, og vi har tatt beslutninger sammen. Jeg hadde ikke kunnet gjøre det jeg har gjort, hvis det ikke hadde vært for at han har tatt minst sin del.

I Norge er ikke det så uvanlig, men det er ikke like vanlig i sydeuropeiske land. Hvis du skal stifte familie, er det ikke sikkert det lar seg kombinere med topplederstillinger. Det var perioder i Boots hvor jeg reiste mye og var mye borte. Han gjorde alt, hentet og leverte og laget middag. Han har heiet og sagt at det må du gjøre når du får muligheten.

Det er jobb, familie og hytteliv. Det er ikke så mye mer jeg får tid til. Mannen er fra Skottland. Han hadde nok blitt i Norge selv om vi hadde blitt skilt. Han er så glad i ski og sjø. Han fant landet sitt, han, rett og slett. Jeg tror du må like natur hvis du skal like Norge.

Om å vokse opp i et politikerhjem

Jeg må være ærlig og si at det at jeg er stedatter til Carl I. Hagen, var én av grunnene til at jeg dro til utlandet. Da jeg gikk på videregående, var Carl en offentlig person som deltok i alle tv-debatter. Å reise til utlandet et sted hvor ingen visste hvem du var, det var veldig deilig. Da kunne jeg bare være meg, ikke stedatteren eller datteren til. Han var på tv og i avisene hver dag. Jeg ble ofte spurt: Hva mener du? Jeg følte vel ikke alltid at det var min rolle å skulle kommentere det. Jeg kunne gå på fest, og alle visste hvem jeg var. Eller: De mente at de visste hvem jeg var. Å dra fra det var helt ålreit. Etter det har det vært mye lettere å leve sitt eget liv.

– Hva har du lært hjemmefra?

– Å være uredd. Jeg har aldri vært redd for å snakke med folk. Gjennom mor og Carl traff jeg Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og andre politikere. Man finner ut at de er helt normale mennesker, de også. Jeg forstod tidlig at alle er bare mennesker, uansett hvilken rolle de har. Jeg har aldri vært redd for å snakke med folk eller diskutere.

– Kunne du tenke deg å bli politiker selv?

– Absolutt ikke. Jeg har alltid tenkt at så mye jobb, og så mye de blir skjelt ut. Jeg har selv sett hvor mye de jobber. Jeg er ikke redd for å jobbe, men de blir jo bare skjelt ut. Det er lite takknemlighet. Jeg tror jeg kan få til mer i næringslivet enn som politiker. Carl ble utsatt for mye. Men det er ikke nødvendigvis bedre nå. Det er så lett å kritisere, og det er blitt lettere med sosiale medier. Det er bekymringsfullt for demokratiet. Det blir sånn at bare én type mennesker blir politikere. De er gjerne gode til å prate for seg. De blir utskjelt så mye. Stakkars.

Det er ikke et alternativ for oss å selge mer for å bli lønnsomme.

– Det opplever du ikke i næringslivet?

– Det kan være heftige diskusjoner og skriverier, men på en annen måte enn det politikerne må tåle.

Om å lede en organisasjon

Om du leder en organisasjon, er det utrolig viktig å være glad i folk. Å snakke med folk, å høre forskjellige motsetninger. Noen ganger kan jeg sette sammen grupper med én for og én mot. Hvis de sammen finner et kompromiss, da finner de en gylden middelvei. Jeg vil heller ha diskusjoner og uenighet enn at folk ikke sier noe, da får du ikke tatt beslutninger heller. Her sier de fra, og det liker jeg. Hvis ledelsen forsøker å beslutte noe som ikke er i henhold til kunden, da får vi høre det. Jeg tror at gjennom ulike meninger får man det beste resultat.