Gjør det mens du kan!

Jeg har flere gode venner som skal ta hele graden i utlandet. Konsensusen i gjengen var at fire måneders utveksling var for lite. Som den kontrollfriken jeg er, var min første tanke at jeg kom til å miste jobben, vervene og alle vennene mine. Samtidig har det å bo i utlandet vært en livslang drøm for meg. Jeg begynte å se litt på det – Bologna, London, Madrid. Valget falt på Universidade Católica Portuguesa i Lisboa, en by jeg tidligere kun har tilbrakt tre dager i.

Sammen med tre venner sendte jeg søknad til Lisboa i januar 2024. Jeg forventet egentlig et avslag, hvordan skulle jeg klare dette? I mellomtiden grublet jeg fælt på dette og syntes det hele var veldig skummelt. Jeg synes fremdeles at det er skummelt. For la oss være ærlige, det er det jo.

Er Lisboa verdt det?

På tre år i Kristiansand har jeg opparbeidet meg en studierelevant deltidsjobb, flere verv og verdens beste venner, og dette skal jeg bare kaste vekk? For å bo i Syden? Jeg forhørte meg med andre om hva de skulle, i håp om at jeg på en eller annen syk måte kunne finne en løsning hvor jeg kunne studere videre med samtlige av dem. Dette var så klart uoppnåelig. Livet går videre, og jeg kan ikke stå igjen på perrongen og sette mine ønsker om nye opplevelser og utfordringer på vent.

Så jeg gjorde det jeg ofte gjør når jeg er rådvill – ringte foreldra mine og i dette tilfellet fatteren. Vi snakket en stund før han kalte meg «en pingle», sagt med kjærlighet, velger jeg å tro. Han spurte videre om jeg kom til å ta plassen. Jeg husker veldig godt at jeg tenkte at det var det eneste som føltes riktig.

Totalpakka ble for god!

Da svaret kom cirka fire uker senere, hadde jeg allerede bestemt meg. Alt under ett ville jeg vært dum hvis jeg takket nei til denne muligheten. På Universitetet i Agder (UiA) har jeg fokusert like mye på å bygge karakter som karakterer. Selv innså jeg at snittet mitt tilsa at skoler som Copenhagen Business School (CBS) ikke var for meg. Muligheten til søreuropeisk storbyliv og alt det innebærer, ble for fristende. Jeg gjorde det jeg sa til pappa, takket ja til Lisboa.

At Católica er et godt og profilert universitet, hadde definitivt en stor innvirkning på avgjørelsen. Insentivene var mangfoldige. Ikke bare har universitetet mange attraktive samarbeidspartnere, klassen min har også mange internasjonale studenter. Kanskje særlig sistnevnte er viktig for å utvikle et internasjonalt nettverk.

Risikoen med tanke på tap av nettverket i Kristiansand, både profesjonelt og privat, er en sjanse jeg må ta. Det finnes studier som viser at arbeidslivet ikke ser utelukkende positivt på internasjonal erfaring.Ulempene ved denne erfaringen ser derimot ikke jeg.

Skummelt, men verdt det

Med mitt kontrollbehov overlater jeg lite til tilfeldigheter. I denne avgjørelsen fulgte jeg likevel magefølelsen. Jeg har alltid hatt lyst til å bo i utlandet. Så selv om det er skummelt, ser jeg frem til å møte og lære om fremmede kulturer, språk og mennesker, spise nye matretter og få nye venner.

Det jeg synes er det vanskeligste, er å reise fra venner og familie, jobb, nettverk og alt det trygge i Norge. Men dette kjennes også veldig riktig. Lisboa har enormt mange kvaliteter som gjorde valget enkelt: 300 soldager i året, et anerkjent universitet, god fotballkultur og attpåtil billig pils!

Mamma, jeg kommer hjem igjen!

Jeg ønsket meg en utfordring – den har jeg fått, og den har jeg tatt. Så mens jeg står her på perrongen og venter på at toget skal plukke meg opp, er min oppfordring til andre: Får du muligheten, ta den!

Selvfølgelig kan det være skummelt, men tenk på hvor mange gleder det kan gi, og hvor mye du kan oppleve. Om det vil være verdt det, vil tiden vise. Men jeg er nysgjerrig og spent på hva jeg sitter igjen med.

Dette er et eventyr og kun én periode av livet mitt. Moren min er spesielt bekymret for at jeg skal trives så godt at jeg blir værende i Lisboa. «Norge er et deilig land å reise fra. Men et enda finere et å komme hjem til igjen», står det gravert på brosteinene utenfor domkirka i Kristiansand. Så til mamma: Jeg velger å tro på dette. 

Tre kjappe

Hvem er din drømmearbeidsgiver?
Meg selv.

Hvordan kobler du av?
Jeg har kronisk maur i rumpa, så å sitte i ro gir meg lite. Det som gir meg energi, er å tilbringe tid med folk jeg bryr meg om – for eksempel når jeg sitter på torvet i Kristiansand med noen kompiser etter jobb.

Hvem beundrer du?
Alle som er seg selv.