Direkte talt: Kristin Clemet
Jeg var ikke den mest flittige studenten, men jeg kom meg da gjennom. Vi fikk utbetalt alt av stipend og lån i én haug, så det var veldig høy risiko, hvis man ikke hadde stålkontroll, for at man brukte alt på en gang. Jeg var nok blant dem som dro rett på byen og kjøpte LP-plater, og det ble fest og moro da vi fikk studielånet. Så det var nok en tendens til å bruke det opp litt for tidlig.
Om studiehverdagen
Jeg må vel være ærlig og si at det ikke egentlig var studiene som gjorde meg aktiv på skolen, men jeg var veldig engasjert i utenomfaglig arbeid. Jeg satt i alle mulige verv, i styret for studentforeningen, var leder i Klubbutvalget og var med på å etablere den første studenteruken i 1980. Jeg jobbet også absolutt hele tiden.
Om fag og lederskap
Da jeg begynte på Handelshøyskolen, følte jeg at det var feil studium for meg. Nettopp fordi studiet ikke passet så godt for meg, hadde jeg heller ingen drøm om å bli noe typisk «siviløkonomisk». Studiet var mer matematisk orientert enn jeg trodde, og det er ikke min sterkeste side. Jeg syntes også at det var vanskelig å leve meg inn i hva jeg skulle bruke studiet til, men jeg sluttet ikke, fordi jeg etter hvert trivdes veldig godt sosialt. Jeg fikk mange gode venner og hadde det gøy. Rent faglig skulle jeg ønske at jeg forstod bedre hva jeg egnet meg til – jeg hadde nok passet bedre på jussen. På en annen side er jeg jo et eksempel på at siviløkonomutdanningen kan brukes til så mye. Vi siviløkonomer er overalt.
Et godt råd
Det sies om siviløkonomstudiet at det er en slags lederutdanning, og er det noe vi trenger, er det gode ledere, overalt i samfunnet. Gode ledere kommer det gull av, dårlige ledere kan produsere gråstein over en lav sko. Jeg vil råde til å kjenne etter om lederskap er noe man liker og har lyst til, hvis ikke er det ikke vits. Da må man kjenne etter om det er noe annet faglig som kan lede til et sted man kan trives, for eksempel megling eller regnskap.
Tenk over hva utdanningen kan gi deg. Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre, av og til er det gøy å surre rundt, men det er ikke gøy for verken deg eller samfunnet å gjøre det for mye. Det kan lønne seg å tenke litt over om man er på riktig spor.
Jeg vil råde til å kjenne på om lederskap er noe man liker og har lyst til, hvis ikke er det ingen vits.
Ble livet som forventet?
Jeg husker at vennene mine og jeg var veldig bekymret for å få et trist liv når vi skulle ut i arbeidslivet. Det var en gående spøk om rekkehus, Volvo og bikkje, at vi skulle gå på jobb, komme hjem og se Dagsrevyen. Men studenttilværelsen tok egentlig aldri helt slutt. Jeg hadde en forestilling om voksenverdenen som satt og rutinemessig. Da jeg var ung, hadde ikke damer langt hår, alle hadde kort hår med litt krøller. Jeg hadde langt hår og lurte på når jeg måtte begynne med foldeskjørt og damehår.
Det var jo ikke så dumt tenkt, for det var en brytningstid. Jeg ble statsråd og stortingsrepresentant i 1989, og da, så sent, var det ikke tillatt for kvinner å gå på Stortingets talerstol i bukser. Jeg har nesten alltid bare gått i bukser, men da jeg begynte å jobbe i Industridepartementet i 1981, brukte jeg foldeskjørt. Men livet er blitt mye mer spennende enn jeg så for meg.
– Hvor lenge gikk du i foldeskjørt?
– Det var veldig kort, det skal jeg love deg. Ekstremt kort tid.
Bla deg gjennom hele Magma nr. 4 2021