Steen på Steen

– Vi hadde god tid da vi studerte. Surret rundt, tok et halvt år ekstra dersom vi interesserte oss for noe nytt. Det var helt vanlig på den tiden – en helt annen frihet enn man har nå. Jeg var ikke ferdig med å studere før jeg var 30. Jeg begynte på spansk, deretter statsvitenskap, før jeg ramlet borti geografi, forteller Ragnhild Steen Jensen med en diksjon som vil kunne fryde et lydbokpublikum dersom hun plutselig skulle få det for seg å ta et aldri så lite sidelengs hopp i karrieren. Det ville i så fall passe godt inn i familietradisjonen.

Hennes far var forlagstopp i Gyldendal og senere NRK-programleder Brikt Jensen. Programledergjerningen i NRK på 80-tallet var riktignok noe ganske annet enn i dag. Jensens program Bokstavelig talt foregikk sittende, med forfattergjester trygt plantet i hver sin lenestol. 

I dag titter Ragnhild Steen Jensen ut av sitt kontorvindu hos Fafo og ser ned på lindetrærne som danner Egon Olsens allé opp mot gamle Botsen. Etter snart 30 år i den oppdragsbaserte forskningens tjeneste har hun rukket å formidle en hel del selv. Tilfeldighetene ville ha det til at likestilling og inkludering ble hennes bane. 

– Jeg hadde ikke noen plan for hva jeg skulle gjøre da jeg var ferdig. Mannen min var sivilarbeider ved Institutt for samfunnsforskning, og jeg fikk komme på et prosjekt om kvotering av kvinner. Det var ikke min kunnskap som samfunnsgeograf som var så viktig, men jeg hadde tatt et hovedfag, og man tenkte vel at jeg kunne brukes til sånne ting. Deretter ble jeg knyttet til annet prosjekt, som assistent. Så dukket det opp en mulighet for en stipendiatstilling hvor man skulle se på endring i sysselsetting i fire norske arbeidsmarkeder. Det var jo geografi og passet meg veldig bra. 

Oppføringen av Grønland skole i Borggata 2 B, der Fafo holder til i dag, markerte et skifte for datidens lutfattige Grønland. Bygget ble oppført samtidig med brannstasjonen og Grønland kirke på 1860-tallet etter arkitekt Wilhelm von Hannos tegninger. De nyromantiske byggverkene i teglsten sto i sterk kontrast til trebebyggelsen rundt. Politi- og brannstasjonen skulle gi sikkerhet i området, mens kirken og skolen ga håp for fremtiden. Borggata skolerte østkantens barn frem til 1929, da Oslo kommunale husmorskole flyttet inn. Etter over hundre år med undervisningsvirksomhet ble Borggata 2 B hjem for den relativt nyetablerte forskningsstiftelsen Fafo i 1993. Etter å ha ligget under Landsorganisasjonens vinge siden etableringen elleve år tidligere, ble Fafo nå en ikke-kommersiell stiftelse ved hjelp fra blant andre Elkem, Orkla og Telenor i tillegg til LO.

– Vi snakker ofte om arbeidsmarkedet på et nasjonalt nivå, som om det var helt likt overalt. Men arbeidsmarkedet består av mange lokale arbeidsmarkeder, og disse styrer hvilke valgmuligheter man har. Hva slags ønsker man får for arbeidslivet, preges fremdeles av hvor man vokser opp, sier Steen Jensen. 

– Hvilke jobber kvinnene tok da de for alvor gikk ut i arbeidsmarkedet på 1970-tallet, ble i stor grad avgjort av hvordan det lokale arbeidsmarkedet så ut. Kvinnene i Årdal tok jobb ved aluminiumsverket. I Mo i Rana ble jernverket nedlagt, og dermed tok kvinnene der mange av de nye jobbene som dukket opp, forteller hun. 

70-årene var preget av kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet, men også av ekspansjon i kommunal sektor. 

– Sammenfall i tid har påvirket mye av hvilke yrker som i dag er kvinnedominerte. Samtidig tok kvinnene jobber som lignet arbeidsoppgavene de hadde gjort hjemme ubetalt. Men ekspansjonen av kommunetjenestene gjorde det mulig. 

Fremdeles er det slik at kvinner velger tradisjonelt innen yrkesfag. 

– Kvinner har gått inn på en del mannsdominerte yrker som medisin, juss og psykologi. De går gjerne inn på høystatusområdene. I bransjene som krever mindre utdanning, er det mindre status i de mannsdominerte yrkene, og da velger man mer tradisjonelt. Yrkesfagvalg tas også når man er veldig ung. Man vil ikke stikke seg ut. 

Det ligger en antagelse her om at normene er tunge å endre. Industrijobbene er for menn, omsorgsjobbene er for kvinner.

Men med mer utdanning kommer mer likestilling.

– Ja, det ser man i holdningene til likestilling også.

– Jo høyere utdanning, jo mer likestilt er man både i yrkeslivet og på hjemmebane. Unntaket er når man ser til toppjobbene i næringslivet, da er det mer mannsdominert igjen. 

Etter en doktorgrad og 18 år med kjønn, likestilling og arbeidsmarked som sentrale forskningsfelt ved Institutt for samfunnsforskning, åpnet det seg et overgangsvindu. En debatt om likestilling og kvotering gjorde det klart for henne at hun trengte noe nytt å bryne seg på. Det er mange sterke følelser og meninger som settes i sving når temaet er likestilling, inkludering og kvotering – selv om det er en stund siden dette var kontroversielle temaer. Nå er ikke sterke følelser og engasjement ukjente størrelser i Ragnhild Steen Jensens familie, men de oppleves kanskje helst på Nadderud stadion. Stabæk har vært hennes hjemmelag siden oppveksten, og hun spilte selv der på slutten av 1970- og begynnelsen av 80-tallet. Det samme gjorde hennes to brødre. Nå er hennes sønner også fotballinteresserte. Fotballen er limet i familien. 

Frem til 1990-tallet var Stabæk mer et fotballag for lokalsamfunnet, ettersom det holdt til lenger ned i divisjonene. Etter å ha karret seg opp fra fjerde til tredje divisjon i 1990 våknet et nytt engasjement. Samme høst tok visjonen «Ullevaal ’95» form, etter et møte i en kjeller i Parkveien. Målet var å skaffe penger og spillere til en sportslig satsing i klubben. Deres Soria Moria i horisonten var altså cupseier i 1995, og i front for engasjementet sto Ingebrigt Steen Jensen, som selv hadde spilt på laget mange år tidligere. Nye penger og dermed nye spillere kom til, og Stabæk kjempet seg oppover i divisjonene. Etter fem år var laget i tippeligaen. Cupgullet kom tre år senere, i 1998. Stabæk var etablert som et lag i norsk toppfotball. 

Tre år etter at klubben fikk eget kvinnelag på toppnivå, tok Stabæk en kortvarig tur ned i første divisjon i 2012. På samme tid gjorde Ragnhild Steen Jensen comeback som forsker. Etter et kort opphold i Kommunal- og regionaldepartementet hadde hun konkludert med at hun ikke var byråkrat, og bega seg videre til Fafo. 

– Det var godt med et retningsskifte i forskningen. Samtidig er det vanskelig å komme helt vekk fra likestillingsforskningen, som har tatt stor plass i karrieren. 

I dag er den tidvis følelsesladde kvoteringsdebatten tilbake igjen.

– Kvoteringen i ASA-styrene er vellykket i form av at det jo er 40 prosent kvinner i styrene. Det har ikke forplantet seg i særlig grad til lederrollene, men det har likevel hatt effekt. 

– Hvorfor har vi ikke fått flere kvinnelige toppledere? 

– Det kan være mange ting. Når man får barn, så skjer det noe. Det er slitsomt å gå gravid, det er krevende å ha små barn.

Og ofte så sammenfaller småbarnsperioden med den tiden der man tenker at karrieren gjerne skal skyte fart.

– Det kan godt hende at bedriftene som leter etter kvinnelige ledere, bør tenke mer på at yrkeslivet er veldig langt. Om du ikke har gjort karriere før du er førti, ja, så kan du jo gjøre det senere, da.

Arbeidsgiverne bør passe på at mulighetene er der for kvinnene som er ferdige med å ha små barn. At man tilrettelegger for og planlegger for at man kan gjøre karriere litt senere. Det er krevende å kombinere livet som småbarnsforeldre og karriere, sier Steen Jensen.

Samfunnsdebatten har flyttet seg et godt stykke siden man lurte på om likestillingen i yrkesliv og familie var et gode eller ei. Det florerer av kvinnelige ledere i politikk og offentlig sektor. I privat næringsliv er de fremdeles sjeldne. Samtidig vedvarer mange av forskjellene i utdanningsvalg, deltidsandel og fordeling av omsorgsoppgaver mellom mor og far. Kvoteringsproblematikken har fått en ny vår etter regjeringens forslag om krav til kvinneandel i aksjeselskapenes styrer. Også likelønnsspørsmålet er blitt aktuelt på nytt. 

– Tidligere har man slått seg til ro med at forskjellene i kvinners og menns lønn skyldes skjevhet i sektorfordeling. Forskjellene har vært veldig stabile. Nå kom det en studie som viser at det er forskjell innad i samme yrke – jeg tror det kommer mer forskning på det feltet nå. Det å få barn har eksempelvis motsatt effekt for menn og kvinner – menn hopper jo opp i lønn. Det er ikke slik at likestilling var noe man holdt på med på 70-, 80- og 90-tallet. Det er fremdeles relevant, sier hun. 

Steen Jensen har vokst opp med en mor som var lærer og politisk engasjert, noe som var mindre vanlig blant hennes jevnaldrende under oppveksten på Stabekk. 

– Hva med deg selv, har du vært likestilt? 

– Min mann har også vært forsker, så vi har hatt det likt. Da jeg tok doktorgrad, tok han ansvar for alt på hjemmebane. Vi har hatt like jobber, lik lønn, har visst hva som kreves i den andres jobb. Jeg har aldri tenkt på at jeg ikke har vært likestilt. Vi har hatt fleksible jobber som er lettere å kombinere med barn. For mange som er deltidsansatt, handler det gjerne om at man har barn og en jobb uten fleksibilitet, og så skaffer man seg den fleksibiliteten ved å gå ned i stillingsprosent. Det er ingen gåte at så mange kvinner jobber deltid. Det spørsmålet som jeg synes er mye mer interessant, er hvorfor ikke flere menn jobber deltid. 

Denne våren får familien Steen Jensen imidlertid andre ting å snakke om når Eliteserien igjen sparkes i gang 10. april. Stabæk har rykket opp, etter et lite år nede i Obosligaen.