Endrings­lederen

Midt i intervjuet ringer armbåndsuret på NAV-direk­tørens venstre hånd.  

– Unnskyld, jeg må bare ta denne kjapt.  

– Hei, Hauk, sier han og er blid i stemmen.  

Pause.  

– Aha, jeg får ikke gjort det nå, for jeg sitter i et intervju. Men jeg kan gjøre det om en halvtime? 

Pause.  

– Ja, den er grei. Ha det.  

Vi ser spørrende på ham.  

– Det var sønnen min, han lurte på om jeg kunne vipse tusen kroner.  

– Til hva da? 

– Det sa han ikke. 

– Og det tenkte du var greit?  

Han smiler.  

– Jeg tenker at hvis han ber meg om noe sånt, så har han en god grunn.  

DETTE ER ALTSÅ Hans Christian Holte – mannen som har tatt over Norges kanskje mest utskjelte offentlige virksomhet. NAV får på den ene siden kjeft av folk som opplever seg tråkket på og mistenkeliggjort, og det kanskje med rette: Holte overtok midt i den såkalte EØS-saken, som avslørte at 80 personer er blitt sendt i fengsel og 2 400 personer urettmessig har fått krav om tilbakebetaling av trygd på grunnlag av systemisk svikt hos NAV. Og på den andre siden får NAV kjeft av folk som mener det er altfor enkelt å motta offentlige stønader her i landet, at vi syr puter under armene på mennesker som heller burde lære seg å stå opp om morgenen og ta tak i livet sitt. Aner vi at NAV-direktøren har valgt side? Eller er det forskjell på direktørsønner og vanlige trygdemottakere? 

Han begynner, langsomt og forsiktig:  

– Jeg tenker at de to historiene er der. Og de viser det spenningsfeltet NAV er i. Jeg tror også at de til dels preger NAV internt. Jeg ønsker at vi skal få de fortellingene til å henge bedre sammen enn vi gjør i dag. Det med NAV som viser mistillit, det tror jeg er en realitet for mange. Jeg mener at NAV bør lykkes bedre med å møte den gruppa som opplever det sånn. Samtidig skal vi ha blikket på det der å ikke la folk leve i disse støtteordningene uten å jobbe med den utviklingen som kanskje er mulig i et menneskes liv. Å jobbe med at – ja, du er kanskje på sykemelding, på uføretrygd, som jo er en permanent stønad. Men likevel kan det tenkes at et eller annet sted der framme er det bra både for deg og resten av samfunnet om du kan være i aktivitet på en eller annen måte.  

Han lener seg litt på skrå tilbake i stolen, strekker de lange beina parallelt ut til siden. 

– Det var en kronikk i Aftenposten for noen måneder siden der det ble beskrevet et case som var sendt ut til ganske mange ansatte i NAV, og hvor det var spørsmål om aktivitetsplikt knyttet til en diagnose. Når vi ser at det spørsmålet blir møtt ulikt internt, må vi ha en bedre samtale i organisasjonen. Så vi ikke er flere leirer som forvalter hver vår sannhet. '

– Jeg tenker på trening når du sier dette – det å finne den rette belastningen. Jeg vet ikke om du driver med det til vanlig? 

– Jo, vanligvis, sier han og peker på låret. 

De siste to månedene har Holte nemlig vært satt ut av spill på grunn av en lårmuskel som røk. Han er 195 centimeter på strømpelesten, og i februar ble det ene lange beinet satt helt ut av spill. Holte måtte akuttinnlegges på Oslo universitetssykehus. Det opplevdes ganske dramatisk. Fortsatt halter han når han går. 

– Akkurat nå er det rehabilitering, veldig mange kjedelige øvelser. Halvannen time hver dag. Jeg står opp før jobben: tre kvarter. Rett etter jobben: tre kvarter. Men det verste er at jeg grudde meg sånn. Jeg vet hvor kjedelige de øvelsene er. Men jeg er så motivert, så det går veldig fint.  

– Det er ikke sikkert alle tenker at jeg er heldig som har denne jobben, men jeg føler meg heldig. Det er det ikke tvil om. 

– Hva gjør du da? 

– Nei, det er å løfte beinet fem centimeter over bakken, holde i fem sekunder, slippe. Gjenta nitti ganger.  

– Huff. 

– Sånne ting.  

– Så hvis det handler om å finne den rette belastningen i livet, så kan det noen ganger være riktig å gi noen den riktige dytten for å komme seg på trening? Mens andre ganger kan det gjøre noen kronisk overtrent eller syk? Det er jo umulig å gi et standardsvar til en person som står der på vippen, hva som er det rette å gjøre? 

– Og det gjør at jeg har så utrolig respekt for dem som er veiledere i NAV. De står i den balansen hele tiden, for hvert enkelt menneske de skal følge opp. Vi kan ikke tenke at vi har ferdige bokser som vi skal dytte folk ned i. Det handler om å se det enkelte mennesket som er der, og tenke: Hva kreves for at dette mennesket skal få en god opp­følging? En av målsettingene jeg hadde da jeg begynte, var at vi skal bli enda bedre på å møte de menneskene som føler seg dårligst behandlet. 

Han tar en pause. 

– Og for min egen del, uten at jeg skal sammenligne for mye, tenker jeg at det var en utrolig nyttig øvelse å kjenne på den sårbarheten det var å bli lagt inn på akutten med røket lårmuskel. Det var litt skjellsettende – en ny følelse av å være satt ut, hvor alt må legges til side. Bare så det er helt klart: Det kan ikke sammenliknes. Det er så mye som er på stell rundt meg. Jeg har økonomisk trygghet, familie, venner og et godt nettverk. Det å kjenne på noe av den sårbarheten som mange av de som kommer til NAV, også har, det var en sunn ting å oppleve. 

NOEN MENNESKER drømmer om å bli popstjerner eller milliardærer på bitcoin. Hans Christian Holte har hatt lederstillinger i Planleggings- og samordningsdepartementet, Direktoratet for forvaltning og IKT, Kunnskapsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Sosial- og helsedirektoratet og Skatteetaten. Og nå har han altså tatt over som leder av NAV. 

– Jeg kommer fra en samfunnsengasjert familie, begynner Holte, nærmest for å forklare seg selv. 

– Men jeg var en tvilende type i mange år. 

Han vokste opp på Greverud i Follo, i naturskjønne omgivelser. Begge foreldrene var politisk aktive på venstresiden. Moren var sosionom og jobbet ved Mødrehygienekontoret i Oslo til Hans Christian var åtte år. Faren var professor i samfunnsøkonomi og foreleste på Landbrukshøyskolen. Det var et hjem med diskusjoner rundt middagsbordet, to engasjerte foreldre og en eldre søster som var med i Natur og Ungdoms lenkegjeng i Kautokeino. Holte var en litt mer forsiktig type, interesserte seg for systemer og analyser, studerte matte og informatikk og senere statsvitenskap på Blindern. To ganger søkte han seg til UDs aspirantkurs, og trakk seg begge ganger. 

– Den siste gangen sa kontakten min i UD litt lakonisk at «nå trenger vi nok ikke å høre mer fra deg, før du vet hva du vil», sier Holte og humrer litt. 

– Hvorfor søkte du, og hvorfor trakk du deg? 

– Jeg vet ikke, det var vel et element av konkurranseinstinkt der. Men diplomatiet er mye form. Jeg er en litt uryddig fyr. Og det å reise mye rundt … Jeg var ungkar på den tida, men likevel. Så da jeg trakk meg, gikk jeg til konsulentbransjen og jobbet mye med IT- og organisasjonsutvikling. Jeg var likevel i tvil om det var det som var min plass i livet. Så jeg valgte å begynne i det offentlige i 1997, som ansvarlig for statens overgang til Y2K (år 2000, red. anm.). 

– Alle var veldig spente på nyttårsaften det året, men det skjedde jo ingenting. 

– Jeg satt på en kommandosentral i regjeringskvartalet og fulgte med, helt fra starten i Australia. 

– Det må ha vært som i en ekte katastrofefilm. Hva følte du – da det gikk bra? 

– Jeg følte en blanding av antiklimaks og lettelse. 

Han ler litt. 

– Det føles ikke så viktig nå, men jeg opptatt av at det faktisk var et problem. Og mye hadde gått feil om vi ikke hadde rettet det. 

Overgangen gikk bra, både for Holte og resten av verden, men utover våren det året begynte han å tvile igjen. 

– Dette var før det gikk hull på dotcom-bølgen, og det var en del IT-selskaper som viste meg fancy powerpointer på kafeer på Grünerløkka. 

– Litt som da Jesus ble fristet i ørkenen av djevelen? 

Han ler igjen. 

– Jeg vet ikke om jeg ville brukt akkurat det bildet, men det var i hvert fall et valg. Og det var da jeg kanskje begynte å føle at ting falt litt på plass. Da tok jeg min første ordentlige lederjobb i det offentlige, som avdelingsdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet. 

Resten er historie, som det heter. Godt for Hans Christian Holte at han har en så trygg og trofast familie, som støtter ham når det stormer. Ikke minst har det sine praktiske fordeler. Hans Christian Holte mistet nemlig lappen for halvannet år siden. 

– Jeg har en ganske alvorlig øyesykdom i familien, såkalt grønn stær. Moren min mistet synet, og onkelen og bestefaren min. Jeg har god tro på at jeg med riktig behandling skal kunne holde sykdommen i sjakk, men jeg har mistet litt av sidesynet. Så etter å ha kjørt bil i 37 år er jeg nå blitt passasjer. Men de to eldste, jentene på 21 og 23, har tatt lappen, og sønnen min på 17 er på vei. Så vi mistet én sjåfør i familien, men vi har fått nye. 

I ET INTERVJU MED Aftenposten i fjor fortalte Holte mer om sykdom, om sin tvilende natur, ikke minst om sin hang til hypokondri. For vel er det mye sykdom i familien, og noen ganger skjer virkelig det verst tenkelige. Men for Holte har selve frykten for det verst tenkelige noen ganger stått i veien for å glede seg over livet. Han fortalte i dette intervjuet at han i slutten av tjueårene var sikker på at han skulle dø, da legene ikke fant ut hva som var årsaken til noen skjelvinger i beinet. Da han overlevde det han trodde var en dødelig sykdom, våget Hans Christian Holte endelig å si ja til livet, i praktisk forstand forstått som å stifte familie. Kona Therese har stått ved hans side helt siden de møttes på en bar i Oslo for 30 år siden, like etter at Holte var hjemvendt cowboy fra et år hvor han jobbet i USA, med cowboyhatt og det hele. Dette fortalte han også om i intervjuet, og at hans sjenanse truet med å velte hele opplegget, til han endelig fikk stotret seg fram til å spørre henne om telefonnummeret. Kanskje er ikke forsiktighet og tvil de verste egenskapene man kan ha dersom man skal lede Arbeids- og velferdsdirektoratet. Og kanskje er Holte selv et godt eksempel på hva som kan skje dersom et menneske får tillit til å gå gjennom en utvikling. 

Jeg er opptatt av å si tydelig at dersom vi virkelig mener noe med inkludering og mangfold i arbeidslivet, må arbeidsgiver ta særlig ansvar akkurat nå. 

– Jeg gikk selv på NAV i en periode i starten av pandemien, i likhet med veldig mange nordmenn. Kanskje har det også vært med på å bryte stigmaet rundt å motta trygdeytelser? 

– Ja, det tror jeg du har rett i. Da jeg begynte i august 2020, opplevde jeg en organisasjon der folk sto midt i håndteringen av EØS-saken – og så kastet de seg rundt og håndterte pandemien. Folk som ikke hadde hatt juleferie og heller ikke sommerferie. Det har vært en leveransekraft i organisasjonen, en sterk dugnadsånd, som gjør at NAV på mange måter har fått mye bra respons gjennom pandemien og i samarbeid med partene i arbeidslivet. 

– Akkurat nå er det stort behov for arbeidskraft, men ikke helt samsvar mellom tilbud og etterspørsel. Og samtidig står verden i en situasjon der det er pandemi, krig i Ukraina og høye strømpriser. Hva tror du det gjør med arbeidslivet? 

– Noe av det vi ser, er at det blir mer omskiftelig. Det betyr at utdanning og kompetansepåfyll blir viktig, ved siden av å jobbe. Akkurat nå er det veldig mange ledige stillinger, men det er fortsatt en del som står utenfor og ikke opplever at de er attraktive. Jeg er opptatt av å si tydelig at dersom vi virkelig mener noe med inkludering og mangfold i arbeidslivet, må arbeidsgiver ta særlig ansvar akkurat nå. Det er gode resultater ved det å få inn arbeidstakere som kanskje krever litt mer i starten. Nå ble jeg litt NAV-direktør i svaret mitt, men det er kanskje greit, sier han og smiler litt. 

– Jeg gikk selv i terapi i mange år, og jeg sto i jobb hele tiden. Den erfaringen har blitt en ressurs. Jeg har erfaring med å få hjelp, og erfaring med å være sårbar, og samtidig se at jeg fungerer. 

– Det er et veldig fint eksempel på en måte å tenke på om arbeid, som også har blitt tydelig i NAV. Det er ikke sånn at du først skal bli frisk for å komme inn i arbeidslivet. Det er noe med å ta tak i ting før du forsvinner ut. Og også hvis du blir sykmeldt en periode, kan det være medisin i det å jobbe, samtidig som du får hjelp med det du sliter med, enten det er psykisk eller fysisk. 

– Din egen frykt for å bli syk, hva handlet den om? 

– Ja, si det … Jeg hadde nok en mor som kanskje var i overkant bekymret. Men jeg tror nok jeg må ta det meste på egen kappe. Mitt eget grubleri, hadde jeg nær sagt. Og det er sånn at etter det Aftenposten-intervjuet er det nesten så jeg vil si at jeg er kommet litt videre. 

Han tar en pause. 

– Det er mye mental øvelse, nærmest. Hvor er det du har oppmerksomheten din? Er det på det du kan miste, det du er redd for, eller på det du faktisk har, og det du er glad i og kan være takknemlig for? Der opplever jeg at det har snudd seg litt for meg. 

– Noen av de med sosial angst fortalte i media at ting ble lettere for dem under pandemien, for da var alle plutselig enige om at verden var et farlig sted. 

– Det er sant. Men realiteten er nok at jeg stort sett har hatt det bra i livet. Jeg føler meg veldig heldig. Dette med sånn hypokondri har ikke vært en stor skygge i livet mitt. Men det har vært der, som blaff, i perioder. 

– Hva var det som hjalp? 

– Jeg vet ikke hvor mye du skal ta med av dette, men … Jeg har hatt noen gode samtaler med kona. Jeg la min angst litt mer på bordet. Det tok hun på en klok måte. Hun strøk meg ikke bare medhårs, men ga meg også litt god motstand og refleksjon. 

– Det er noe med å ha en partner som du har hatt så lenge, når du har en sånn jobb som du har? 

– Ja, det er det absolutt. Det må være slitsomt å ha en sånn jobb hvis du i tillegg har et veldig komplisert privatliv. 

Selv er han opptatt av å finne balanse, mellom å være for streng og slepphendt i NAV, som leder, i NAV som organisasjon, men også mellom jobb og privatliv. 

– Jeg er god til å koble av. Så er det nok ingen jobb jeg har hatt hvor jeg er såpass på som jeg er nå. Vanligvis løper jeg meg en tur eller bader i Akerselva eller tar meg en skitur. Går tur med kona, sånne ting. Det å ha hatt et litt hektisk familieliv har hjulpet bra. Huet ditt blir kastet inn i noe helt annet når du kommer hjem. Men jeg kjenner at jeg er ganske rolig. Jeg blir ikke stressa i situasjoner hvor det ytre sett er en del press. 

– Har du høy evne til egenomsorg? 

– Ja, det tror jeg, altså. Man må kunne stå i det – når jeg har gjort en feil, eller noe jeg er ansvarlig for, har blitt feil. Men jeg har egenomsorg, i betydningen å ta vare på meg selv, også i en litt presset situasjon. 

Han tenker. 

– Men jeg er generelt veldig glad i livet. Det må jeg si. Det er en ramme av usikkerhet rundt mye av det vi snakker om. Og det kjenner jeg også på. Men det er mye som er fint. Og det er mye fint som er nært. Jeg er en litt sånn hverdagslykke-type. 

– Har du vært heldig? Eller er du flink til å finne ting som er bra for deg? 

– Nei, jeg føler meg ganske heldig, altså. Jeg er jo heldig. Denne jobben, for eksempel? 

Han stopper seg selv og humrer litt. 

– Det er ikke sikkert alle tenker at jeg er heldig som har denne jobben, men jeg føler meg heldig. Det er det ikke tvil om. 

VÅR TILMÅLTE TIME er over. NAV-direktøren har fått en tekstmelding fra den nevnte sønnen. 

– Det ordnet seg. Han spurte moren i stedet. 

– Hva var det han skulle med pengene? 

– Han skulle kjøpe klatrekort. 

Kanskje er det sant, at fedre lever ut sine ambisjoner gjennom sine barn. I så fall er det en slags trøst for NAV-direktør Holte at hans sønn henger i stroppen ti meter over bakken på Skullerud klatresenter mens han selv halter tilbake til kontoret for å heve og senke beinet fem centimeter. 

Oppdag mer spennende lesestoff fra Magma 2/2022 her