Sammen er vi mindre alene

– Det hele startet da det skjedde noe rart med min datter. Hun kom hjem fra skolen en dag og ville begynne å spille i korps.

Harald Dale-Olsen sitter på en vond plaststol i solen og ler. Rundt ham står de prisbelønte mursteinsveggene på Institutt for samfunnsforskning og danner et lunt atrium i midten av bygningen.

– Loppemarkedet er korpsets viktigste inntektskilde, og de trengte folk i komiteen. For hvert år som går, så slutter det noen, fordi barna deres er blitt voksne. Plutselig var jeg den som hadde vært der lengst, og ble sittende med ansvaret. Det var ikke min plan i det hele tatt.

Loppegeneralen er til daglig forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Arbeidslivet er fellesnevner for en høy andel av hans forskningsprosjekter. I denne utgaven av Magma har han bidratt i forskningsartikkelen om stramhet i arbeidsmarkedet etter covid. Etter to år med unntakstilstand er det vanskelig å bedømme hva som er normaltilstand.

– Deler av arbeidsmarkedet er veldig stramt. Det går fryktelig godt, og det er altfor få folk.

Samtidig er vi i en brytningstid når det gjelder organiseringen av arbeidslivet. For mange arbeidstakere vil det være utenkelig å gå tilbake til en arbeidshverdag helt uten hjemmekontor. Dette gjelder også arbeidsgivere, som kanskje kan leie mindre kontorarealer og dermed kutte kostnader.

Utfordringen ligger i om dette vil være frivillige endringer, eller om det blir tvungne løsninger, tror Dale-Olsen.

– Jeg er hellig overbevist om at dersom alle sitter på sin egen tue, vil det virke kraftig demotiverende. Merk at jeg sier tror. Det var en stor fordel for meg å kunne jobbe hjemmefra sist uke da jeg forberedte loppemarkedet. Min arbeidsgiver bryr seg om hva jeg produserer, ikke hvor og når jeg gjør det. Og den fleksibiliteten er gull verdt. Men den er drevet frem av meg. Det er noe ganske annet om min arbeidsgiver pålegger meg å jobbe hjemmefra 80 prosent av tiden, presiserer han.

Kanskje vil den nye organiseringen av arbeidslivet gjøre at nettopp dugnadsånden spiller en større rolle for å dekke våre sosiale behov inn i fremtiden. 2022 er frivillighetens år. Håpet er at frivilligheten i likhet med arbeidsmarkedet har hentet seg raskt inn etter pandemien.

– I korpsets velmaktsdager før pandemien talte det 102 barn. Dermed har vi vært en god del foreldre som sammen kan ta i et tak.

– Er dere færre etter pandemien?

– Vi er færre i antall, men den største forandringen er et større behov for involvering. Under pande­mien har det dog vært håpløst å rekruttere aspiranter inn til korpset. Nå som restriksjonene er borte, og barna igjen kan spille sammen og dra på tur, så håper jeg aspirantene kommer tilbake. Og kommer barna, så kommer foreldrene.

Vårens loppemarked ble for mange en markering av frivillig­hetens gjenoppstandelse etter pandemien: mye arbeid og en verdifull møteplass.

– Man må rigge til, sørge for at alt går opp, bestille det som må bestilles. Jeg er lederen i komiteen og sørger for at de andre komiteene gjør det de skal. Vi planlegger og sørger for at infrastrukturen er ok. Det er som en liten bedrift. Bod­sjefene fungerer som mellomledere, forteller han.

Det er vanskelig å forestille seg det norske samfunnet uten frivilligheten. I koronaens år 2020 beregnet Statistisk sentralbyrå verdien av det frivillige arbeidet til 78 milliarder kroner i året.

– Loppemarkedet er et Kinder­egg: Korpset får viktige inntekter, samfunnet gis en god gjenbruks­mulighet, og i tillegg er dette en viktig lokal happening. Loppe­markedet er en stor greie på Eiksmarka, og det tyter med mennesker. Jeg er blitt entusiast. Jeg var det ikke da jeg startet, men det er faktisk ganske fint. Korpsbevegelsen er inkluderende. Deltakeravgiften er liten. Inntektene fra loppemarkedet brukes til å betale instrumenter, uniformer og reiser. Skulle hvert enkelt medlem ha betalt for dette, ville det blitt mange tusen kroner – en klarinett koster jo fort 20 000 kroner.

At arbeids­tagerne tjener på å være organisert, har vi visst lenge. Men det viser seg at også bedriftene tjener på høy organiseringsgrad blant de ansatte.

Selv vokste Harald Dale-Olsen opp som enebarn i en av de vakre, romantiske høyblokkene i skogkanten på Haugerud. Han flyttet inn to år gammel med sine foreldre da bebyggelsen sto ferdig i 1968, og hadde en klassisk blokkoppvekst på 1970- og 80-tallet med de problemene som typisk tilhørte Grorud­dalen på den tiden: Det var boligmangel i Oslo, og mange mennesker ble dyttet inn på små områder. Infrastrukturen var ikke dimensjonert for mengden beboere. Samtidig var det mye fint også.

– Datidens drabantbyer ble tross alt bygget med vesentlig mer mellomrom og grønne lunger enn det som bygges med dagens horrible boligpolitikk, påpeker han.

Rundt lå rekkehusbebyggelse og villaene i Dollaråsen.

– Det var en god sosial blanding. Og det trenger man så sårt. Jeg vil kalle det en grei oppvekst. Til tider fin, til tider vanskelig.

Elleve kilometer og en klasse­reise unna flyttet Institutt for samfunnsforskning inn i nye lokaler på Frogner i begynnelsen av det tiåret da Dale-Olsen ble født. Munthes gate 31 ble tegnet av ekteparet Molle og Per Cappelen, sammen med Trond Eliassen og Birger Lambertz-­Nilssen. Resultatet ble hedret med Sundts premie for fremragende arkitektur i 1961. I jubileumsskriftet i anledning ISFs 70-årsjubileum beskriver Fredrik Engelstad innflytningen i Munthes gate 31 som retningsgivende for instituttet. Et signalbygg i karakteristisk moderne arkitektur, som markerte samfunnsforskningens plass i det moderne samfunnet. Bygningen får fremdeles jevnlig og velfortjent besøk av arkitekturstudenter og andre arkitekturinteresserte.

Broen mellom Dale-Olsens forskningsliv og hans litt tilfeldige og etter hvert omfattende tidsbruk på korpsbevegelsen, ligger også godt synlig i terrenget.

– Det er et eksempel på det kollektive samfunnet. Det er ikke til å komme fra at jeg er tilhenger av det. Selvsagt kan det være noe fint med en individualistisk tilnærming, men jeg tror at samfunnet er tjent med kollektive løsninger. Det er et grunnsyn jeg har – eller som jeg etter hvert har fått.

Var det ikke for en elendig gymnas­eksamen, ville han vært flyingeniør. Store mengder pollen bidro imidler­tid til at han ikke kom inn på NTNU, den gang NTH. I stedet bar det av gårde til økonomistudier på Blindern.

– Jeg fant ut at samfunnet er morsomt, og det dukket opp mange morsomme problemstillinger i økonomi. Litt tilfeldig kom jeg meg aldri ut av akademia. Jeg er positiv til ikke-determinisme, og synes det er veldig trist om løpet er lagt i forkant.

Eksamen ble levert i 1994, året etter at arbeidsledigheten nådde en ny topp i Norge. Han fikk ikke jobb på fergekontoret på Vestlandet, men fikk begynne å jobbe med arbeidsmarkedsdata hos Statistisk sentralbyrå (SSB).

­– Tre år senere trengte Institutt for samfunnsforskning (ISF) en vitenskapelig assistent. Så da ble jeg med dataene de hadde bestilt fra SSB. Og så ble det et liv. Man trenger ikke legge en veldig detaljert plan for livet. Livet bringer med seg noen overraskelser. Da må man være positiv, ikke syte for mye, og tørre å gripe de mulighetene man får, sier Dale-Olsen.

Han liker å finne ut av ting.

– Noen forskere er veldig opptatt av å reformere verden. Det er ikke jeg. Og det skal man kanskje egentlig ikke si, men jeg kan bli like lykkelig av å finne noe som er helt policy-irrelevant, som å finne noe som er policy-relevant. Det siste er jo viktigst for samfunnet. Man er opptatt av impact-faktor. Selv blir jeg veldig glad når jeg finner ut av hvordan noe virker. Selv om det iblant er helt irrelevant. Når alt fungerer sømløst på loppemarkedet, og skolen er fornøyd etterpå, da blir jeg glad og lykkelig.

ISF er en privat stiftelse og dermed ikke egen herre hva angår valg av forskningsprosjekter, slik som ved universitetene. Dale-Olsen og kollegene lager prosjekter og søker så Forskningsrådet om midler.

– For ti–femten år siden var man mindre positive til kollektive løsninger. Det har åpenbart skjedd en endring. Det er den tiltagende bekymringen for ulikhet som slår inn. På 90-tallet var det ingen som var bekymret for ulikhet. Det er tydelig at når ulikheten kommer over et visst nivå, skaper det problemer. Dermed er flere som tidligere var motstandere av kollektive løsninger, nå blitt mer positive.

– Hva skjer når organiserings­graden endrer seg?

– Når virksomheten må forholde seg til en viss organiseringsmengde, gjør det at bedriften velger andre løsninger, som å involvere ansatte i større grad. Dette er produktivitetsfremmende. Det tvinger bedriften til å forholde seg til regelverket som ligger der. At arbeidstagerne tjener på å være organisert, har vi visst lenge. Men det viser seg at også bedriftene tjener på høy organiseringsgrad blant de ansatte.

På den ene siden har vi det kollektive arbeidslivet. På den andre siden står teknologiseringen som på mange måter gjør oss mindre avhengige av hverandre.

­– Dette kommer samtidig med det grønne skiftet. Det er spennende for oss forskere, utfordrende for samfunnet, og kommer utvilsomt til å bli vondt og vanskelig for noen. Spørsmålet er jo hvem, men viktigere: Når samfunnet etter hvert vet hvilke grupper dette er, kan vi få på plass ordninger som kan hjelpe til i denne prosessen? Vi må sørge for minst mulig friksjon når arbeidsmarkedet må omorganiseres. Vi vet ikke helt hvor det grønne skiftet vil skje, og derfor kan vi ikke gå i gang med omskoleringen ennå. Hvorvidt det er noe nettopp vi skal forske på, vil jo skjebnen bestemme. Eller med andre ord: Forskningsrådet.

Oppdag mer spennende lesestoff fra Magma 2/2022 her