Eldre vs. yngre – Myteknusing på Villa Paradiso
Magma har samlet eldre og yngre økonomer til felles treff. Vi ønsker å dokumentere at generasjonskløften kun eksisterte i gamle dager.
Det er ikke så enkelt å avtale treff med fire travle økonomer en fredag ettermiddag i Oslo. Men nå sitter vi på Villa Paradiso like ved Solli Plass, med fare for å få hele helgerushet inn restaurantdøra. Mange ansatte er nok sultefôret på sosial aktivitet etter halvannet år med hjemmekontor, meterkontroll og virtuelt halsbånd med løpeline. Friheten begynner å synke inn, og det er hyggelig å se folk i øynene igjen, uten ansiktsmasker.
De fire er i ulik alder; to unge og to eldre. Kjønnsbalansen er ujevn, menn vs. kvinne = 3–1. Vi har imidlertid skaffet en rutinert dame som er vant til å håndtere taletrengte menn. Magma er til stede kun for å tilrettelegge for dialog mellom generasjonene. Dette er første gang magasinet gjør en litt annerledes intervju-vri enn den tradisjonelle under fire øyne, og vi håper på en samtale med humor og alvor, inspirasjon og læring.
Spesielt er vi opptatt av å knuse myter: Er det slik at man automatisk blir klokere i valgene på arbeidsplassen bare fordi man har lang fartstid? Er menn og kvinner over 50 egentlig så trygge på seg selv? Er de yngre så overlegne på teknologi og digitalisering som ryktene skal ha det til? Og kanskje det aller viktigste: Var julebordene og firmafestene bedre før?
Jeg er rett og slett blitt for dårlig på fordommer, jeg må skjerpe meg! Sven Petter Omdal
Dette håper vi å få svar på i løpet av de to timene vi har til disposisjon. Litt juks er det at de to unge kjenner hverandre godt fra før. Vi konkluderer foreløpig med at vår pilottest nok ikke kan benyttes i vitenskapelig sammenheng.
Kodene ligger i klærne
Forsamlingen på fire nøler ikke, de hiver seg ut i dialogen fra første minutt. Etter et bittelite innspark fra Magma bærer det rett inn i en diskusjon om kleskoder. Den mannlige senioren i rommet hevder han er svak på fordommer, for så å formidle at han faktisk har klare oppfatninger om hvordan man kler seg på jobb.
– Jeg er rett og slett blitt for dårlig på fordommer, jeg må skjerpe meg! Men jeg hadde nok hatt mye større fordommer hvis de to hadde kommet i hvit skjorte og slips, sånn som jeg selv gikk kledd tidligere, sier Sven Petter Omdal (57). Han jobber innen finans, og synger nesten på stavangerdialekten sin.
Hvis den samme Sven Petter i dag hadde kommet inn på restauranten i dobbeltspent dress og stramt slips, hva da?
– Det tenker jeg er helt greit, sier Jonas Driveklepp (25). Sunnmøringen har arbeidet kun noen måneder som Consultant i EY, men er kjapt frempå, også med å presisere i etterkant at alt det han sier på denne restauranten, er som privatperson.
– Når du har en viss erfaring på baken, da kan du gå kledd akkurat som du vil, da har du fortjent det. Mens jeg, i consulting, kler meg litt mer laid-back og tenker at det er arbeidet som representerer min profesjonalitet, sier Jonas henvendt til Lars. De to kjenner hverandre godt, de bor faktisk i samme kollektiv.
Lars Frantzen Pedersen (26) er Associate hos PwC, med like kort fartstid som Jonas.
– Jeg har jo mye mer kontakt med kunder, det er forventet at jeg skal være en samtalepartner og sparringspartner. Det betyr at du skal kle deg etter kunden. Når jeg da jobber med shipping- og offshorekunder, som ofte er børsnoterte kunder, blir det mye press i buksa, medgir han.
Her kommer Siri (60) skrensende inn fra siden.
– Jeg jobbet en del år i England. Mannen min er engelsk og var i consulting. Han var veldig opptatt av at det ikke skulle se ut som han hadde bedre råd enn kunden. Akkurat det samme gjelder jo ikke i Norge. Jeg har hatt arkitekter som skrenser inn foran huset i en Jaguar. Da tenker jeg, fader heller, tjener du så mye på meg? sier Siri Farstad.
Hun er Sustainability Specialist i Equinor.
Pandemi og digitalisering har endret spillereglene
Allerede så tidlig i intervjuet er vi kommet til historietimen. Som regel er det de eldre i forsamlingen som starter med «Jeg husker en gang …», og så kommer en lang utredning om noe som var mye bedre før, og som involverer mennesker man ikke har et forhold til lenger.
Jeg har vært ung selv og holdt på å gjøre i buksa første arbeidsdagen. Sven Petter Omdal
Lars, nest yngst i forsamlingen, kommer med en praktisk og fersk illustrasjon på hvordan man kan lære av sine feil:
– Etter to uker skulle en kollega av meg være med på vareopptelling hos en kunde som driver med heismontering. Det var et lager fullt av muttere og deler til heis, og de ansatte går med sine arbeidsklær. Han kommer i finstasen og skal stå og telle muttere. Første meldingen han får da han ankommer, er: «Vet du egentlig hvem vi er?» Vi skal speile kunden og plusse på ti prosent. Vi skal se profesjonelle ut, samtidig som vi ikke skal være der oppe, hvis kunden er på en helt annen plass. Jeans og genser hadde vært mer enn nok i akkurat dette tilfellet.
Jeg har hatt arkitekter som skrenser inn foran huset i en Jaguar. Da tenker jeg, fader heller, tjener du så mye på meg? Siri Farstad
Jonas følger opp tversoverpasningen fra kompisen sin:
– Vi trenger ikke være spesielt velkledde i møter lenger, fordi vi ofte sitter på hjemmekontor og foran en skjerm. Vi flyr ikke lenger, vi holder oss på Teams, som er kostnadseffektivt, og hvor vi får gjort mer. Hva er poenget da, når man sitter foran et kamera? Da kan man jo tilpasse klesstilen, i hvert fall på de nedre delene av kroppen, flirer han og mener at ikke alle har behov for å gå i uniform på jobben, enten det er kjeledress eller blå dress.
– Men mener du da at det er feil å gå i dress på jobben? Lars spiller ballen i retur.
– Jeg mener at man strekker seg litt lenger enn det som faktisk er nødvendig, svarer Jonas, og diskusjonen er i gang for alvor.
Da griper Siri inn og forteller at det er upraktisk å gå på ti centimeter høye hæler når man skal levere i barnehagen, særlig hvis det er litt glatt ute. Kleskoden er i dag helt forandret.
– Det er helt fantastisk nå, det er en fleksibilitet som er helt utrolig! I dag er du ett menneske 24 timer i døgnet, sier hun.
For gammel er ingen alder
Vi kan ikke sitte med både gamle og unge uten å snakke om alder. Når er det kjørt?
– Du er ikke for gammel før enten du eller arbeidsgiver mener det, fordi du eventuelt ikke greier å utføre jobben din etter best mulig evne. Det er det man må måle etter, sier Jonas.
Han bruker bestefaren som eksempel.
– Han holdt på til han var 72, fordi han ikke var klar for å gi seg, samtidig som han var ønsket der han var. Da er det helt greit, synes jeg.
– Tror du det er noen som drar det for langt, at de er såpass erfarne og voksne at de bare fortsetter? lurer Lars på. Og får umiddelbart svar fra Sven Petter:
– Spør om. Selvsagt er det slik!
Så ønsker Jonas å knuse en myte om sin egen generasjon:
– At vi kommer nyutdannede ut og tror vi er verdensmestre, det er ikke tilfellet!
Du er ikke for gammel før enten du eller arbeidsgiver mener det, fordi du eventuelt ikke greier å utføre jobben din etter best mulig evne. Det er det man må måle etter. Jonas Driveklepp
– Det har jeg aldri trodd, jeg har vært ung selv og holdt på å gjøre i buksa første arbeidsdagen, svarer Sven Petter
Jonas: – Var du åpen om det?
Sven Petter: – Er du gæren!
– Det kan vi være, da, sier Jonas med glimt i øyet.
Det er bare å spørre, så får du hjelp
Men hva slags bistand kan man forvente fra en eldre eller en yngre kollega? Og spør man om hjelp hvis man står fast?
– Hvis jeg lurer på noe, har jeg veldig lav terskel for å ringe om hjelp, sier Siri.
Begge de to yngre gutta utveksler skeptiske blikk. For dem handler det om stolthet som fersk i arbeidslivet: Forventningene til at den yngre generasjonen håndterer ny teknologi, er store.
– For meg er det et nederlag hvis jeg må bruke help desk eller spørre noen andre. Dette skal jeg løse selv, det er det ingen tvil om. Det er kun hvis det er helt krise, at jeg spør. Kommer nok av at jeg er glad i IT, så det går litt på stoltheten at jeg skal fikse det på min måte, sier Jonas.
Lars medgir at han er på tynn is i et nytt prosjekt han er dratt med på.
– Jeg er involvert i et prosjekt hvor det er litt koding. Da har vi hatt seks timers opplæring, og nå er det forventet at vi skal begynne å levere ut mot kunde. Det er jeg veldig usikker på om jeg får til. Når vi nå er ferdige med kursing, sitter det litt lenger inne å be om hjelp over chat. Du vil liksom ikke være den i teamet som sender meldingen først …
Siri synes det er interessant å høre.
– En av de tingene jeg er glad for, er at jeg har et ekstremt stort nettverk. Du verden, så mange jeg kan trekke på! Og hvor villig jeg også deler av min kunnskap og hjelp for å kunne løse utfordringer og problemer. Kunnskap blir det stadig mer av hvis man deler. Det er nesten så jeg synes det er litt hyggelig hvis andre kan hjelpe meg, fordi de setter så stor pris på det, mener hun.
– Jeg elsker å bli spurt … for da kan jeg briljere litt, gliser Jonas og utløser unison latter rundt bordet.
Jeg har en låst Instagram-profil og er kritisk til hvem jeg godtar på Facebook. Jeg må ha en kopling til dem. På LinkedIn er det noe helt annet, der skal jeg være profesjonell. Lars Frantzen Pedersen
Det å tolerere feilmarginer
Kanskje er arbeidslivet blitt for strømlinjeformet? Feilmargin, det opererer man ikke så mye med lenger fordi man har tilgang til så mye kunnskap, kompetanse og informasjon.
– En tidlig sjef sa til meg: Drit i om du gjør feil, men ikke la være å gjøre noe. Det gir en vanvittig tillit. Jeg synes det i dag er altfor mange som er redde for å gjøre feil. Det er mindre å gå på i dag, sier Sven Petter. Han synes det er synd at presset på arbeidsplassene er blitt så stort.
Jonas mener det kommer an på hvor lenge man har jobbet der,
– Innenfor ett år, da føler jeg at takhøyden fortsatt er kjempehøy. Sven Petter nikker og er enig.
Derfor gjelder å holde tunga rett i munnen, også på privaten. Hva man gjør i sosiale medier, teller faktisk.
– Jeg har en låst Instagram-profil og er kritisk til hvem jeg godtar på Facebook. Jeg må ha en kopling til dem. På LinkedIn er det noe helt annet, der skal jeg være profesjonell, sier Lars og fortsetter:
– Moren min eksponerer seg veldig. Jeg tror de eldre har en lavere terskel for å legge ut noe som burde vært tenkt gjennom en gang til, sier han.
– Vi bruker sosiale medier til strategisk imagebygging. Vi er opptatt av hvilket inntrykk andre får når de går innom profilene våre, følger Jonas opp.
Lars forteller at de ofte sjekker andres profiler og setter merkelapper på folk ved å kategorisere mennesker, spesielt ut fra settingen på bildene, for eksempel hvor de har tilbragt feriene.
– Jeg føler fordelen med å bli voksen er at man får mer sunn fornuft, dette har jeg snakket med barna mine om også. Jeg ser at de er flinke til å skjønne hva som skal legges ut, og hva man ligger unna. Jeg synes jo det er for mange som legger ut en del alkoholbilder – er det det imaget folket vil ha? sier hun og medgir at hun bruker barna sine som rådgivere innen sosiale medier.
– For meg blir det for endimensjonalt og monotont. Et menneske er en vifte av egenskaper og følelser, det kommer litt for lite frem i en sånn imagebygging, mener Sven Petter.
De gamle vil fortsatt være med på festen
Men hvis man virkelig skal oppdage hvem kollegaene er, arrangerer man julebord og firmafester. Sånn var det i hvert fall før i tiden.
Bare så det er klart: Vi har sett det meste, så vi tåler det meste. Det er lett å tro at vi eldre vil bli støtt, men det blir vi jo ikke. Siri Farstad
– Hvis dere unge tror at vi gamle ikke har lyst til å være med på ting, tar dere feil: Vi vil være med på nachspiel, vi vil være med på alt, vi og, sier Siri og mener at julebordene og firmafestene var mye bedre før. Nå er alt så striglet og organisert. – Det er jo helt slutt på sånne ville fester, sier Siri.
– Det er sørgelig stille, mener Sven Petter.
Siri: – Selskapene vil jo ikke bruke så mye penger. Men det var sinnssykt gøy før, særlig for de unge.
Jonas: – De julebordene jeg har vært på, har vært kjempebra. Men det kan hende jeg sammenlikner med feil arrangement.
Siri: – Bare så det er klart: Vi har sett det meste, så vi tåler det meste. Det er lett å tro at vi eldre vil bli støtt, men det blir vi jo ikke.
Lars: – Jeg tror Jonas og jeg skal ta nummeret ditt, jeg. Vi trenger å lære.
Siri blir lagret på mobilen under «Nachspieldamen», og Magmas unge fotograf må forlate selskapet: Hun skal på bowling med noen gæmliser. Det nærmer seg sen fredag ettermiddag, og stemningen blir stadig mer løssluppen, uten en dråpe alkohol rundt bordet.
– Da jeg jobbet i London, var alkohol og røyk en del av arbeidshverdagen. Nå er jo det helt ute. Det er veldig deilig at det er slutt. Dere kan ikke forestille dere hvordan det var, sier Siri. – Alt er bedre nå!
– Alt, spør Jonas. – Jeg tenker å fly business, det må ha vært bedre?
– Ja, det var bedre før, alt med fly var bedre før, slår Sven Petter fast.
Ferdig snakka.
Jonas Driveklepp
Alder: 25
Stilling: Consultant i EY
Fartstid: tre måneder
Utdannelse: siviløkonom fra UiA (Universitetet i Agder)
Om 20 år håper jeg å ha opparbeidet meg nok kompetanse og bredde til å være leder. Målet og ambisjonen er å være administrerende direktør i et middels stort selskap og å opprettholde en god work–life balance.
Lars Frantzen Pedersen
Alder: 26
Tittel: Associate i PwC
Fartstid i arbeidslivet: tre måneder
Utdannelse: master fra Copenhagen Business School
Om 20 år har jeg forhåpentligvis tatt mange steg profesjonelt og bygget et nettverk som gir meg muligheter til å løse problemstillinger for selskaper jeg har møtt på veien, i form av lederansvar og oppgaver jeg finner utfordrende.
Sven Petter Omdal
Alder: 57
Stilling: daglig leder i Cinclus Equity Partner
Utdannelse: Handelsakademiet
Er du der du planla for 20 år siden?
Ja, det tror jeg, til tross for at jeg aldri har lagt noen fast plan.
Siri Farstad
Alder: 60
Tittel: Sustainability Specialist i Equinor
Fartstid i arbeidslivet: 37 år
Utdannelse: siviløkonom fra NHH
I 2001 var jeg lykkelig nybakt mor til mitt fjerde barn. Jeg hadde jobbet veldig hardt i mange år. Jeg tok full mammaperm og hadde som ambisjon fremover at jeg skulle glede meg til å gå på jobb hver dag. Det synes jeg har gått bra, og må tilføye at jeg er heldig som liker endringer. Bærekraft var ikke på min radar engang for 20 år siden.