Improvisatoren

Jeg kunne fort ha endt opp et helt annet sted, sier sjeføkonom Nejra Macic (32) i Prognosesenteret. Hun rømte fra krig og endte opp som sjeføkonom i Norge. Familien flyktet fra Mostar i tidligere Jugoslavia. Nå dukker samfunnsøkonomen fra Universitetet i Oslo (UiO) stadig opp: på Dagsnytt 18, i Aftenposten og på nyhetene. 

Alle priser stiger: strøm, drivstoff, mat. Samtidig skal renten opp og boligprisene ned. Eller? 

– Jeg tror ikke at vi får et krakk, men at vi utover høsten får et fall, slik at boligprisene blir lavere. 

Hun spår at vi i 2024 har samme boligpriser som nå. 

– Bør nordmenn være bekymret? 

– Nei, den store majoriteten trenger egentlig ikke det. Men de som har høy gjeldsgrad og som ikke har tatt høyde for renteøkninger, vil merke det. Mange vil sitte igjen med mindre å rutte med, men det kommer etter en periode der vi har vært bortskjemte med historisk lave renter og høyt forbruk. 

Det er en varm augustdag. Kafeene er fylt av kanelboller, kontorister i dress og kaffetørste pensjonister. På Samson Bakeri sitter hun, uklanderlig antrukket, mens hun drikker en gul smoothie. Hun bor rett over kafeen. 

Jobber om natten 

Det er like før Arendalsuka. Det er fullt program. 

– Jeg skal ha innlegg flere dager, men den ene dagen skal jeg holde tre innlegg med en halvtimes mellomrom. Jeg har ikke begynt å lage noen. 

Byggekostnadene er steget, førstegangskjøpere sliter med å komme inn, og avhendingsloven er endret. 

– Noen ganger i perioder hvor det er mest å gjøre, så tenker jeg: Herregud, dette er umulig å rekke. Det har vært mange sene netter. Om man har jobbet hver natt en periode, så kan man miste motet, men så går det likevel. 

Hun og samboeren deler leilighet på Vinslottet i Oslo. Det er Vinmonopolets gamle fabrikk på Hasle, omgjort til boligbygg med næringseiendom. Det huser over 200 boliger og et handelshus. 

– Det kommer nok til å bli at jeg blir sittende oppe om natten igjen. Jeg vil jo egentlig ikke ha det slik, sier hun. 

– Hva sier samboeren din? 

– Han tenker vel at jeg ikke klarer det annerledes. Samtidig ser han hvor mye jeg får gjort på kveldene. Jeg er veldig b-menneske og sliter på morgenkvisten. Kveldene er mine. 

– Du er jo blitt et kjent ansikt i økonominyhetene. Er han stolt? 

– Han får ofte bilder av kompiser: «Nå er dama di i avisen igjen.» Han er støttende. Det er morsomt å høre andres tanker, spesielt fra en med en annen profesjon. Han er også glad i statistikk. 

De siste åtte årene har hun vært ansatt i Prognosesenteret. Som 28-åring ble hun sjeføkonom. Hun figurerer stadig på fjernsyn og nyheter og holder foredrag. 

– Jeg har gitt mye av meg selv og forsøkt å gjøre mitt beste. Men jeg kjenner mange som har stått på, og som ikke har fått de samme mulighetene. Det er også en dose flaks. Jeg har vært på rett sted til rett tid. 

Hun ble ansatt som makroøkonom med ansvar for bygg‑ og anleggsbransjen. Det første foredraget holdt hun etter et halvt år: 

– Jeg husker at jeg tenkte da jeg gikk på den scenen: «Her sitter det folk som har jobbet med det jeg skal snakke om, i 20 år.» Det var litt rart. 

– Nå har du en synlig posisjon i offentligheten. Så du for deg at det kom til å gå denne veien? 

– Jeg har aldri hatt noe mål om det. Jeg trodde jeg skulle sitte foran en pc åtte timer hver dag. Det ble en mye mer utadrettet stilling enn først tenkt. 

– Noen ganger i perioder hvor det er mest å gjøre, så tenker jeg: Herregud, dette er umulig å rekke.  

I 2018 steg hun i gradene på kontoret, og bare 28 år gammel fikk hun tittelen sjeføkonom. 

– Du har sagt i et intervju med Finansavisen at en sjeføkonom ofte er en 55 år gammel mann. Er det en fordel at du skiller deg ut fra standard-sjeføkonomen? 

– Mitt bilde av en sjeføkonom var en hvit mann i femtiårene med dress. Det var en rar og ubevisst assosiasjon. Det var jo mange kvinnelige sjeføkonomer på den tiden. 

Når hun er ute og holder foredrag, møter hun stort sett menn. Det er ikke mange kvinner i bygg- og anleggsbransjen: 

– At jeg er kvinne, innvandrer og ung. Det er de variablene som gjør at jeg skiller meg ut. 

Har sagt ja til alt 

Hennes råd til andre som vil opp og frem, er å gripe muligheter. 

– Jeg har sagt ja til alt jeg har blitt spurt om. Jeg har tenkt at det går sikkert bra. Og går det ikke bra, så går det bra neste gang. Hvis du hele tiden skal overtenke og tenke at du ikke er klar eller god nok, og avviser eller dytter disse mulighetene frem i tid, så kan det være at du ikke blir spurt igjen. 

Noen dager har hun tre bookinger på én dag, spredt utover dagen. I noen tilfeller har det imidlertid blitt kluss med avtaleboken: 

– Det som av og til skjer, er at noen ringer når jeg er på farta og spør om jeg skal være med på noe, og så sier jeg ja. Så har jeg noen få ganger glemt å notere akkurat det i kalenderen. Senere kommer det en annen forespørsel samme tid, så sier jeg ja til den også. Jeg har opplevd noen få dobbeltbookinger. 

– Har noen stått og ventet på deg? 

– Jeg har heldigvis oppdaget det før den dagen, så vi har klart å finne løsninger. Jeg skulle ønske jeg var mer organisert. Jeg har en tendens til å glemme å ringe tilbake. Spesielt journalister. Da ringer de igjen, heldigvis. 

– Det er et ordtak som sier at «No plan is planning to fail». Du vil hevde at det ikke stemmer i ditt tilfelle? 

– Jeg er spontan og løsningsorientert. Det løser seg på en eller annen måte. Heldigvis. Mange har ulike applikasjoner. Jeg har mye i hodet. 

– Da Russland invaderte Ukraina, så kjente jeg på at det egentlig er helt surrealistisk at det er krig i Europa igjen. Og at det egentlig ikke er så lenge siden sist. 

Bosniske røtter 

Lille Nejra kom til Norge fra Bosnia på begynnelsen av 1990-tallet. Det var krig i Jugoslavia. Først kom hun til Sunndalsøra, i diverse asylmottak. Moren passet seks små barn. Det var hennes to søsken og tre søskenbarn. Faren kom etterpå. 

– Å være avslappet rundt tid, spontan, impulsiv, risikovillig og lite planlagt. Det er nok noe jeg har med fra Bosnia. Man blir kanskje sånn når man har opplevd krig, sånn som jeg gjorde i barndommen. 

Hun får en alvorlig dragning over ansiktet: 

– I løpet av et par dager kan livet snu seg om totalt, til du glemmer hva jobben din er, og ikke bryr deg om jobb, fordi du kjemper for å overleve. Hvis du har det i bakhodet, så får man kanskje et annet perspektiv. Om alt skulle gå galt, så er det bare en jobb. Det er ikke alt i livet. 

Hun er takknemlig – for at hun havnet i Norge, og at familien er samlet. 

– Det var ikke alle som verken overlevde eller kom uskadd fra krigen. Det var mange familier som ble splittet. Jeg føler at vi har hatt en del flaks i uflaks. Hell i uhell. 

Krig i Europa 

Nå er det på ny krig i Europa. Det bekymrer: 

– Da Russland invaderte Ukraina, så kjente jeg på at det egentlig er helt surrealistisk at det er krig i Europa igjen. Og at det egentlig ikke er så lenge siden sist. 

Krigen i Bosnia varte fra 1992 til 1996. De første minnene hun kan huske, er fra Sunndalsøra. 

– Det var turneer på ulike asylmottak. Jeg husker ingenting fra selve krigen. Jeg så hvor påvirket foreldrene mine ble. Mange bosniere opplevde mareritt og fikk traumene tilbake da Ukraina-krigen startet. 

Hun besøkte hjemlandet i sommer. Det er nesten tretti år siden krigen tok slutt, men skadene og ruinene er synlige fremdeles. 

– Jeg tenker mye på hva hvis det skjer igjen. Hva hvis Russland skulle invadere Norge? Hva hvis jeg opplever krig i min levetid igjen? Vi som er fra Bosnia, ser hvor utrolig lang tid det tar etter en krig før samfunnet normaliseres. 

En stor andel av landet er ennå ikke gjenoppbygd. Økonomien er dårligere enn før krigen. 

– Alle unge som er ferdig utdannet, flytter. Landet er satt tilbake 30 år. Det er hjerneflukt. Det er mye korrupsjon. Det er ekstremt mye samfunnet sliter med 30 år etterpå. Det kommer nok Ukraina også til å oppleve. Det tar tid før man får gjenoppbygd landet. 

Forlovet 

Det er tette bånd i Macic-familien, og hun tilbringer mye tid sammen med dem. 

– Vi er brutalt ærlig med hverandre og tett på hverandre. 

Samboeren er osteopat. Han bodde i Trondheim og var på helgetur til Oslo. Så møttes de på et utested: 

– Da han skulle fly tilbake til Trondheim, så var det veldig rart og trist. Jeg likte jo fyren. Så holdt vi kontakten og møttes igjen. Så flyttet han til Oslo for at vi skulle være sammen. Det var veldig hyggelig. Så har vi blitt forlovet i sommer. 

Planen er å gifte seg sommeren 2024. 

– Det synes familien min var kjempeskuffende, at vi skulle vente så lenge. Jeg tror de har gledet seg til en fest og håpet at det skulle være før. Jeg hører fra andre at det tar litt tid. 

– Men da har du tenkt å planlegge litt, eller blir det et spontant bryllup? 

– Jeg tror det må planlegges litt. Altså: Jeg har ofte klart for meg i hodet hvordan jeg ønsker at det skal være. Selv om jeg ikke er god til å planlegge, så har jeg gjerne sluttresultatet klart for meg. 

– Mange har jo gjerne siden man var ung, hatt en drøm om et bryllup med hvit kjole. Har du hatt en slik forestilling eller drøm? 

– Jeg har alltid sett for meg at jeg gifter meg i Mostar, der jeg kommer fra. Jeg har egentlig siden jeg var tenåring, hatt en drøm om at jeg står på toppen av broen i Mostar og gifter meg med en som står der i dress. Og så har vi en fest ved elven. 

Stari Most, «den gamle broen», er en bro fra 1500-tallet som krysser elven Neretva og forbinder byens to deler. Den ble bygd av ottomanene på 1500-tallet og bombet under krigen i 1993. Målet er å få til et bryllup ved broen: 

– Jeg får se om jeg får med trønderkjæresten min. Han var der første gang i sommer og elsket det. Jeg tror det fins forhandlingsmuligheter der. Det er min drøm. Vi får se hva hans drøm er, om det er noe kompromiss som kan inngås. 

En spøk i natten 

De besøkte Mostar i tidligere Jugoslavia sommeren 2022. En kveld holdt samboeren en monolog. 

– Det var den vakreste stjernehimmelen jeg har sett. Jeg så opp og ble svimmel. Jeg visste ikke at det kunne være så mange stjerner. 

Så gikk han ned på kne. En eske lyste opp. Det var en ring i esken. 

– Det var fryktelig romantisk og veldig hyggelig. Så begynte jeg å le. Jeg lo lenge, altfor mye og sa «Slutt å tulle». 

– Ja vel? 

– Jeg var overbevist om at det skulle skje tidligere den dagen, da vi var på fjelltoppen Zelena Glava. 

Uken før hadde de gått på en annen fjelltopp. Da sa han plutselig: «Ah, at jeg ikke fridde nå, på dette vakre stedet.» Helt ut av det blå. Da tenkte hun at nå er det enten veldig nært forestående eller veldig lenge til at det kommer å skje. 

Etter den første fjellturen dro de til Sarajevo i noen dager. Etter å ha vandret langs gullsmeder i ekstrem varme dro hun hjem for å hvile mens han ville dra på museer alene. Hun begynte å spekulere i om han var ute og shoppet ring. 

– Noen dager senere var vi på en ny fjelltopp. Da står jeg der og nesten venter på at han skal fri. Men det gjør han ikke. På vei ned sier jeg til meg selv: Nå er du innbilsk. Da tenkte jeg at det ikke ville skje på lenge, men så skjedde det den kvelden. 

Latter og glede 

– Svarte du ja? 

– Ja, etter mye latter, etter at jeg forstod at dette ikke var tull. Det var veldig hyggelig. Og at dette skjedde i hjemlandet mitt, med en ring laget for hånd. Det er fint å tenke på at jeg har en bit av Bosnia med meg hele tiden. 

– Har familien godkjent sin kommende svigersønn? 

– Ja, det har de. Det var spennende da han skulle møte hele slekten i Bosnia. De likte ham veldig godt. Til tross for språkbarrierer så fant de tonen. Det var hyggelig. 

Nøktern økonom 

Sjeføkonomen kommenterer makroøkonomi, men er også opptatt av å ta vare på egen lommebok. Hun lager ikke budsjett, men er opptatt av å ikke sløse. Det provoserer når folk kaster mat og klær: 

– Sløsing blir jeg helt satt ut av. Jeg er ekstrem på det med å spise mat som er gått ut på dato. Det er ikke noe problem. Klær handler jeg bare på salg. 

Hun sier hun er streng med egen husholdning og lever nøkternt. 

– Jeg sørger for å ha lavest rente og best strømavtale. Man skal ikke sløse hvis det fins billigere alternativ. 

Hun sparer i ulike fond og har kjøpt aksjer. Hun betaler ned avdrag og har fått ned boliglånet betraktelig. Hun er også medeier av Prognosesenteret. Men med eiendomsinvestering er hun forsiktig: 

– Da måtte jeg ha sluttet i jobben. Å selge våre prognoser samtidig som jeg selv investerer i det jeg anbefaler, synes jeg er problematisk. Men når det er sagt – i aksjeanalyse verden rundt så er det vanlig. For meg er det helt rart: Hvorfor er dette lov? Aksjeanalyser skrives av aksjeanalytikere som har aksjer i selskaper de anbefaler, uten at det opplyses om. 

– Så du har ikke noen ambisjon om å bli bolighai? 

– Jeg har hatt lyst å kjøpe utleiebolig mange ganger. Men det hadde vært dårlig stil hvis jeg som kommenterer boligmarkedet, hadde mye penger der. Jeg ønsker ikke å bli tatt på at jeg snakker opp eller ned priser for egen vinning. 

Frihet og fleksibilitet 

Hun skryter av miljøet i Prognosesenteret. Hun beskriver det som raust, lite konkurranseorientert og tillitsbasert. 

– Når vi rekrutterer, så er det viktig at vi ser for oss at de kan bli selvstendige og uavhengige. Det er en kjempefordel med frihet og fleksibilitet. Til gjengjeld så ser vi at alle leverer så godt de kan. Om vi hadde vært en større bedrift, hadde vi kanskje hatt behov for mer kontroll. 

– Hva er det viktigste du har lært på utdanningen? 

– Jeg lærte problemløsning på høyt nivå. Jeg syntes økonomifagene var lite virkelighetsnære. Jeg lurte på hva i all verden jeg skulle bruke dette til. Da jeg startet i jobben, så forstod jeg at man trenger ikke kunne disse modellene ut og inn. Man kommer langt som analytiker med å forstå sammenhengene mellom ulike variabler. 

Fem år på Blindern ga oppturer og nedturer: 

– Jeg synes studiet var utfordrende. Tanken om å gi opp dukket opp. Jeg tenkte at dette nok ikke er noe for meg. Det var en brå læringskurve og ble vanskelig fort. 

Hun forteller at hun tenkte: Skal jeg bytte? Skal jeg begynne på noe annet? 

– Men jeg har alltid hatt en trang til å fullføre. Jeg sa til meg selv: Nå må du bare fullføre og se hvordan det er. Hvis det er krise, så kan du studere noe annet etterpå. Det er noe jeg har tatt med inn i jobben: dette med å fullføre. 

Alltid pålogget 

– Jeg går fort i den fella at jeg er på hele tiden. 

Senest dagen før vårt intervju hadde hun et intervju med Aftenposten klokken elleve om kvelden. 

– Ofte ringer det fra ukjente numre kvelder og helger, og så er det en journalist. De spør gjerne om vi bare kan snakke kjapt, men så baller det på seg. Det er ofte en kort prat, men så sendes det sitater, så oppdager jeg feil. Så blir det oppfølging, og man bruker mye lengre tid hver gang enn det man tror. 

– Er det kanskje derfor journalisten ringer – at du er på? 

– Ja, hadde jeg sagt nei, hadde jeg nok ikke blitt ringt etter det. Men det blir lange dager hvis du skal svare på e-post med en gang du våkner, og så til du legger deg. 

Nå er hun mer opptatt av å verne om fritid. 

– Jeg blir lett revet med. Men det er lov å si nei takk. Før har jeg tenkt at det er fritid når jeg svarer på en e-post fra mobilen, men det er jo ikke det. Det er helt klart jobb. Hvis jeg har bestemt meg for at jeg skal ha fri den kvelden, må jeg ikke gå inn og sjekke e-post. 

Hun tar en pause: 

– Vi skal vare i arbeidslivet mange tiår. Noen perioder er for intense. Det er viktig å finne et tempo som man klarer å opprettholde over lang tid. 

Samvittighetsfull 

Hun kobler av med ballspill: bordtennis, tennis og fotball. Hun er ikke medlem av treningssenter, men er ofte for sen, så det blir mye løping for å rekke aktiviteter. Like før jul i fjor fikk hun krystallsyken. Det er tre sannsynlige triggerfaktorer: stress, mangel på D-vitamin og hodeskade, ifølge legen. 

– Det har nok kommet etter perioder der jeg har hatt mye å gjøre. 

Hun forteller at før sommeren i mai måtte hun avlyse et foredrag. Dagen etterpå holdt hun et foredrag, selv om hun var svimmel. 

– Det var ingen andre som kunne hoppe inn. Jeg møtte opp, men kjente allerede da jeg gikk opp på scenen, at det gikk litt rundt for meg. 

Det var 200 mennesker i salen. 

– Jeg tenkte at hvis jeg ikke rører meg, men står helt stille og stirrer på ett sted, så går dette bra. I etterpåklokskapens lys så vet jeg ikke hvor lurt det var å holde det foredraget. Jeg er veldig samvittighetsfull på sånt. Det skal mye til før jeg avlyser. Det er kanskje noe med at man må tenke på at man er bare menneskelig. Konferansen klarer seg fint. 

– Du forsøker å unngå mer stress? 

– Ja, jeg tror jeg har hatt et ubevisst forhold til det. Jeg har kanskje vært stresset, men ikke skjønt at det var stress. Jeg følte at det kom som lyn fra klar himmel. Mens for andre var det ikke så overraskende. Foreldrene mine er veldig redde for at jeg skal bli utbrent. De sier: Du er fortsatt så ung, du skal vare lenge. Det er vel viktig å holde igjen litt. 

Glad i hjemmekontoret 

Det har stort sett vært hjemmekontor de siste to årene frem til midten av juni. Da fikk Nejra tre nye i teamet. Det er hennes jobb å lære dem opp. Plutselig har hun vært på kontoret hver dag igjen, fra siste halvdel av juni til etter ferien. 

– Jeg har blitt veldig glad i hjemmekontor. Jeg har aldri fått gjort så mye som jeg har fått gjort denne tiden. 

Prognosesenteret har aldri levert så bra som under pandemien. 

– Jeg synes jeg har spart så mye tid! Å stå opp hver morgen, å drikke morgenkaffen i fred, å ikke bruke mye tid på å kle på seg, sminke seg, å komme seg til kontoret. Jeg fant skikkelig ro under pandemien. Men så føler man jo med alle andre som ikke har hatt det så lett. 

– For mange har jo pandemitiden vært utfordrende. Hvordan har det vært for deg? 

– Jeg tør nesten ikke å si det. Det er så flaut, men jeg synes det har vært fantastisk! Selv om vi har hatt mye å gjøre, så har det vært mindre stressende. Det har vært roligere og mindre farting rundt. 

En god del av foredragene ble avlyst, og mye ble gjort digitalt. 

– Jeg har sikkert savnet kontoret uten å tenke over det, og blokkert ut noen faresignaler som har dukket opp. Og kanskje er jeg blitt mer av en einstøing. 

Det ble også mer tid til å spille piano, en hobby fra barndommen som hun ønsker å ta opp igjen nå. Drømmen er to barn. Det er nok, sier hun. Og kanskje en større bolig etter hvert. Men først bryllup i Bosnia. Hvis hun klarer å overtale samboeren. 

– Foreldrene mine er veldig redde for at jeg skal bli utbrent. De sier: Du er fortsatt så ung, du skal vare lenge. Det er vel viktig å holde igjen litt.

Oppdag mer spennende lesestoff fra Magma 4 2022 her