Ikke bare luksus

– Det er stort sett veldig hyggelig å bli gjenkjent, altså. 

Lene Drange (31) har akkurat fortalt om veien fram til å bli programleder i «Luksusfellen» på TV3 – et program med hundretusener av seere hver uke. Det var ikke helt det hun hadde sett for seg da hun var barn og skjønte verdien av å jobbe for å tjene penger, sånn at hun kunne kjøpe seg ting hun hadde lyst på. 

– Jeg blir stort sett gjenkjent på Kiwi og på IKEA. Det som ikke er så hyggelig, er når folk kikker ned i handlekurven min og spør «burde du ikke velge First Price-varer?»

Hun ler. 

– Da må jeg holde en lang tale om at det viktigste er ikke å velge det billigste hver gang, men at man tar bevisste valg når man handler. Samboeren min synes det er akkurat like flaut hver gang. 

Lene Drange har vært programleder i «Luksusfellen» siden 2018. Mange kjenner henne som den strenge, men samtidig humørfylte bergenseren som redder skakkjørte nordmenn fra gjeldskrise og ødelagte liv. Hun hadde ingen planer om å bli kjendis. Drange tok over som programleder etter å ha jobbet bak kamera som økonomisk rådgiver siden hun gikk ut fra BI etter studiene. 

– Jeg var ganske selvbevisst når jeg var på skjermen i starten. Usikker på det jeg sa og gjorde og hadde på meg, men heldigvis kjente jeg jo godt de jeg jobbet med. Jeg hadde aldri noen drøm å komme på TV. Egentlig synes jeg det aller morsomste er å løse selve sakene, gå inn i regnskapene og se hvordan vi kan løse ting. Men det er visse fordeler med å være kjendis. Man får oppmerksomhet rundt de sakene man brenner for, og det har vært nyttig senere, sier hun. 

– Hvordan havnet du i «Luksusfellen»? 

– Jeg fant søknaden i en Finn-annonse og bestemte meg for å søke, mens vennene mine søkte seg inn til ett av de fire store konsulentselskapene. Jeg syntes det hørtes ganske kjedelig ut. Fordelen med å velge litt utradisjonelt er at man ofte får stor frihet til å skape jobben sin selv. 

Lene Drange vokste opp i det hun beskriver som et «helt vanlig» norsk hjem, som yngste datter av to ingeniørforeldre som jobbet i oljenæringen i Bergen. Det gjorde stort sett alle foreldrene i gata, så Lene Drange måtte bli voksen før hun fikk det store innblikket i nordmenns ulike forutsetninger for å klare seg økonomisk. Moren understreket stadig betydningen av å være økonomisk selvstendig. Det var kanskje derfor hun ble oppfordret til å få seg jobb på sykehjem da hun ville begynne å bruke mer penger. Foreldrene har aldri trådd til for å hjelpe henne med penger. Det er Lene Drange glad for i dag. 

– Da jeg var 18 år, dro jeg og tre andre venninner på roadtrip i USA. Vi kjørte forbi musikkfestivalen Coachella og skjønte at der måtte vi bare inn. Men det ble en dyr lærepenge. 

På scenen sto stjerner som Jay-Z, Beyoncé og Lady Gaga, jentene lukket øynene og dro kredittkortene. Den høsten hadde Drange en kredittkortgjeld på 10 000 kroner. Kanskje ikke så mye penger for henne i dag, men som fattig student på BI var det en stor bøyg. 

– Mamma og pappa kunne jo bare lånt meg de pengene, men det ville de ikke. Det verste er at jeg nok hadde gjort som dem i dag. Det var en nyttig lærepenge. 

Hun smiler. 

– Men jeg hadde nok også dratt på den festivalen i dag, om jeg fikk velge om igjen. Det var totalt verdt det!

Fordommene mot økonomiske rådgivere er at de er imot alt som er gøy. Lene Drange er ikke en sånn økonomisk rådgiver. 

– Luksus for meg er å dra på restaurant, spise seksretters middag med vinpakke eller dra på konsert med venner. I forrige uke var vi i Spania på ferie. Da koste oss vi oss veldig, sier hun. 

Fordommene mot økonomiske rådgivere er at de er imot alt som er gøy.

I helgen kjøpte Drange og samboeren en liten motorbåt, sånn at de kan dra ut på holmer og skjær med den to år gamle datteren og steke pannekaker på primus. Sånn har hun vokst opp selv, i havgapet like utenfor Bergen, og sånn ønsker hun å oppdra datteren, selv om de må ta til takke med utsikten fra Oslo vest og Oslofjorden. Økonomisk kontroll handler om å kunne gjøre det man har lyst til, og ikke være bundet av forpliktelser, mener Drange. Det handler også om hvor stor byrde man skal ta på seg. Noen ganger er ikke det tilsynelatende mest fornuftige det man bør velge. 

– Det er mye snakk om at unge mennesker må komme seg så raskt inn i boligmarkedet som mulig. Men jeg mener man må bruke tid på å kjenne etter selv. Mange glemmer at når de akkurat er ferdige med studiene og har fått sin første jobb, må de samtidig begynne å betale ned på lån, og de får mange nye forpliktelser. Da er det ikke sikkert man skal ta opp det aller største boliglånet, sånn at man ender med å måtte leve et liv man ikke har lyst til å leve, med store avdrag og ingen plass til å kose seg. Mange får sjokk når de skjønner at de kanskje ikke får så mye bedre råd etter studiene likevel, sier hun. 

– Hvordan er du selv når det kommer til penger?

– Jeg er ganske risikovillig, sier hun. 

– Men det er noe jeg jobber med. 

– Det kan jo også være bra?

– Ja, og det er det nok også. Det har jo hjulpet meg til å ta en del sjanser som har gitt meg muligheter jeg er glad for i dag. Men jeg er ganske surrete også. Jeg får mye gjort, men jeg glemmer ting, roter bort nøkler, kommer for sent til avtaler. Samboeren min er helt motsatt, og det er nok en bra ting. Vi møtes et sted på midten. Jeg finner ro hos ham, han finner spontanitet hos meg. 

– Hvor kommer risikovilligheten fra? 

– Det er nok en kombinasjon av at jeg har vokst opp med foreldre som har heiet på meg og nærmest sagt at jeg kan bli hva jeg vil, og at jeg har visst at hvis alt skulle skjære seg, kan jeg alltid flytte hjem til mamma og pappa. Men jeg tror nok pappa har håpet i det lengste på at jeg ikke skulle flytte hjem, humrer hun. 

Akkurat nå sitter vi i et slags moderne tårn, som er en av loungene på StartupLab inne i Forskningsparken i Oslo. Her holder Drange og medprogramleder Hallgeir Kvadsheim til, når de ikke er ute på innspilling i norske, gjeldstruede hjem. De jobber med utvikling av en startup som har fått navnet Inkassoregisteret, som er et prosjekt de fikk ideen til da koronasituasjonen satte en midlertidig stopper for innspillingen. Drange drømmer om at alle nordmenn med ett enkelt tastetrykk skal kunne logge seg inn og få oversikt over alle inkassosakene sine, slik at det kan bli mye lettere å rydde opp i økonomisk trøbbel. Prosjektet har gitt henne verdifull innsikt i hverdagen til gründere, og hun brenner også for å hjelpe andre gründere opp og fram med gode ideer. Et av de prosjektene er en app som skal gjøre det lettere å investere bevisst i aksjer. Drange mener nemlig at en viktig måte å gjøre verden bedre på er å være bevisst hvilke økonomiske investeringer man gjør. Det kan enten handle om hva man kjøper i butikken, eller hvilke aksjer man investerer i. 

– Selv har vi et mål om at minst fem prosent av aksjonærene våre skal være kvinner eller personer med minoritetsbakgrunn. Det er viktig, så ikke alt utbyttet går til folk som allerede sitter på det meste av pengene i verden, sier hun.

Den nevnte investeringsappen har også de samme kravene til inkludering, derfor har Drange bevisst valgt å kjøpe aksjer i den.

– Jeg har alltid vært opptatt av feminisme og likestilling, men da har det for det meste handlet om likelønn og fordeling i parforholdet. Det er først i det siste at det virkelig har gått opp for meg hvor mye av dette som også gjelder aksjemarkedet. 

Vi må spole litt tilbake igjen, til studietiden. Lene Drange var en lovende håndballspiller, og hun var god med tall. Da hun skjønte at drømmen om en håndballkarriere ikke var innen rekkevidde likevel, bestemte hun seg for å studere økonomi, til tross for foreldrenes insistering på at det var ingeniør hun burde bli. Lene Drange ville bort fra Bergen, og da ble det Oslo og økonomistudier på BI. Drange flyttet inn i kollektiv med de tre nevnte venninnene og ble en kløpper på å skrive avtaler. For er det én ting Drange er opptatt av, og en lærdom som er blitt forsterket gjennom arbeidet med «Luksusfellen», er det at penger er personlig. Og penger handler om relasjoner. Til seg selv, og til andre mennesker. 

– Jeg møtte samboeren min i 2018, på Tinder. Og når man drar på date, er det jo litt spørring i starten, og det man kanskje ikke innrømmer for seg selv, er at man leter etter hvor den andre står økonomisk. For det man velger å bruke tid og penger på, er jo det man ønsker å prioritere. Dersom den ene ønsker seg hus utenfor byen, hund og stasjonsvogn, og den andre ønsker å ta ting som de kommer, bruke penger på øl og konserter, kan det bli en konflikt senere. Jeg sier ikke at man ikke kan få ting til å gå seg til, men man må i hvert fall skrive samboerkontrakt og snakke om de tingene tidlig, sier hun. 

Hun fortsetter: 

– Det gjelder også hvis man kjøper bolig sammen. Hvis den ene tjener mer enn den andre, er det jo ikke rettferdig at man skal dele alt likt. Da vil den ene måtte spinke og spare for å overleve. Og hvis man har ulik privatøkonomi, kan det bli vanskelig hvis man skal ut og spise eller dra på ferie. Da må i så fall den ene velge å spandere, og den andre må velge å ta imot. Selv spanderer jeg gjerne på venner som tjener mindre enn meg. Men jeg ser også at pappa ofte er den som betaler hvis familien er ute og spiser. Det er jo et tankekors at vi fortsatt lar det skje. På et tidspunkt må jo barna bli voksne. 

– Hvordan har du og samboeren løst det økonomisk?

– Nå er vi i en situasjon der jeg er selvstendig næringsdrivende, og han er offentlig ansatt. Og vi fikk en datter rett før pandemien. Det gjorde at alle planene jeg hadde lagt om hva jeg skulle gjøre da han overtok permisjonen i september, forsvant på en uke. Man kan si hva man vil om rettighetene til selvstendig næringsdrivende, men vi har en lang vei å gå før de blir like gode som lønnsmottakeres. Det gikk jo bra, fordi vi var to. Det er klart at jeg har kunnet ta noen sjanser fordi jeg også har en mann som har en mer stabil inntekt. Men det gjør også at jeg tjener mer penger enn han gjør, slik vi har det nå. 

Hun drikker litt kaffe fra pappkoppen. 

– Jeg er mye ute og reiser når jeg er i opptak, og hverdagen min er ganske uforutsigbar. Vi kunne ikke fått dette til å gå rundt hvis ikke han tok mye ansvar for datteren vår. På den måten er vi kanskje en utradisjonell familie, med tanke på hva som er vanlig i Norge, der mannen til nå ofte har tjent mer enn kvinnen. Men jeg tror at det kommer til å bli stadig mer vanlig at rollene er byttet om på. Og det kan det nok være at en del menn må lære seg å bli vant til.

Når det er sagt: Lene Drange ser særlig én ting som gjør at nordmenn havner i økonomisk uføre: behovet for å være perfekt. Det behovet gjør at mange kjøper seg ting de egentlig ikke har råd til, for å virke like ressurssterke som dem de sammenligner seg med. Og det samme behovet for å være perfekt gjør at de ikke våger å fortelle det til noen når gjelden vokser dem over hodet. Det er den frykten som gjør at folk ikke åpner regningene sine, som gjør at de heller tar opp mer kredittkortgjeld når regningene forfaller, enn å krype til korset og innrømme feil. Det er på den måten man kan få tilsynelatende uoverstigelige gjeldsbyrder som ødelegger familier og presser mennesker til det ytterste av hva de tåler. Det ser hun mye av i jobben. 

– Ofte er det jo relasjoner som gjør at det blir sånn, og vanskelige følelser folk ikke klarer å håndtere. Noen ønsker å hjelpe familiemedlemmer som har det vanskelig, og tar opp forbrukslån som de ikke klarer å betale tilbake. Én familie mistet et barn og ønsket å trøste seg selv i sorgen, så da kjøpte de mange ting de ikke hadde råd til. Vi har egentlig en klausul når vi går inn i saker, om at folk er nødt til å fortelle om alt til partneren før vi kommer. Men det gjør ikke folk, for det er for skamfullt. 

Det er historier om barn man har fått på si, som man betaler barnebidrag for uten å fortelle det til partneren. Det er depresjoner, alkoholmisbruk og spillegjeld som vokser folk over hodet. 

– Men det vi ser, er at de aller fleste sakene går an å løse. Det er det som er det store sjokket for mange, at ting ikke er så håpløse som de kan se ut. Du dør ikke av å selge den bilen på tvangssalg. Det går an å få oversikt over gjelden. Men da må man våge å være helt ærlig, med seg selv og andre, sier hun. 

Deltakerne blir fulgt over flere år, helt til de er gjeldfrie. De kommer tett på hverandre gjennom innspillingen. Det kan være tøft å stå i som programleder. De siste årene har hun blitt flinkere til å sette grenser for seg selv. 

– Vi har vært inne i såkalte kjærlighetssvindlersaker, der særlig kvinner blir lurt til å betale store summer til kjæresten sin, som tilsynelatende er i økonomiske vanskeligheter. Det er veldig såre saker. Og det er vanskelig, for vi kan bare hjelpe folk med gjelden deres, vi kan ikke gi dem noen svar på vanskelighetene de har i livet sitt. For noen er ikke gjelden det verste, men sviket de har opplevd. Og det kan vi ikke hjelpe dem med, sier hun. 

Det blir nye innspillingsdager til høsten. Lene Drange tror ikke det blir mindre å gjøre for «Luksusfellen» i tiden framover, selv om hun både skriver bøker om økonomi og reiser rundt på videregående skoler for å undervise elever, er aktiv på Snapchat og i sosiale medier. Hun har blitt invitert inn for å gi råd til ansatte i barne- og likestillingskomiteen og finansgruppa på Stortinget. NAV bruker fire til seks uker på å få oversikt over folks kredittgjeld. «Luksusfellen» bruker én uke. Det er hun stolt av.

– Helst skulle vi jo ønske at vi klarte å gjøre oss selv overflødige. Men selv om vi ser at nordmenn begynner å få et høyere kunnskapsnivå når det kommer til økonomi, er det fortsatt langt igjen. Og med tanke på rentehevingen som kommer til høsten, høye strømpriser og matvarekrise, tror jeg det kan bli mørkt. 

Det er et stort sjokk for mange, at de fleste ting går an å løse. Du dør ikke av å selge bilen på tvangssalg. 

Idet hun sier det, ruller et tordenskrall over himmelen gjennom glasstaket på StartupLab i Oslo. Var det et jærtegn?

Oppdag mer spennende lesestoff fra Magma 3/2022 her