Kvinne for sin hatt
Kvoteringen har vært vellykket, men begrunnelsen for den er useriøs, mener styregrossist Mimi Berdal.
Blir handlingsrommet for trangt, så løper jeg videre, sier Mimi Berdal.
For snart 20 år siden takket hun av som forretningsadvokat og partner i Arntzen de Besche og startet for seg selv. Timingen for et one woman band kunne knapt vært bedre, ettersom den nylig vedtatte loven om krav til kjønnsbalanse i allmennaksjeselskapenes styrerom hadde sørget for et enormt sug i markedet etter kompetente kvinner. Berdal og en håndfull andre kvinner ble raskt gjengangere i styrerommet, og på et tidspunkt hadde hun styreplass i ni børsnoterte selskaper samtidig. I dag har hun i alt syv styreverv – tre av dem i børsnoterte selskaper, etter at hun nylig gikk ut av batteriselskapet Freyrs styre. Det er i energisektoren hun har spesialkompetanse. Utover 2010-tallet var hun styrets leder i sluggere som statlige Gassco og solenergiselskapet REC. Sistnevnte gikk gjennom en storstilt snuoperasjon som økte markedsverdien fra 2 til 10 milliarder kroner med Berdal som styreleder.
Jeg har aldri hørt noen bli kalt gullbukser, enda det er mange av dem.
– Jeg sluttet som advokat fordi jeg følte at jeg hadde snudd bunken en del ganger. Dessuten hadde jeg en trang til å gå inn som beslutningstaker, ikke bare være rådgiver. I starten fikk jeg uforholdsmessig mange henvendelser – det var meg og et par til de kjente til. Jeg vet at jeg ville hatt en del styreverv uavhengig av den nye kvoteringsloven, men pågangen var nok ekstra stor på grunn av den.
– Du ble et av de såkalte gullskjørtene?
– Man bruker en del nedlatende ord og uttrykk om kvinner når de gjør karriere eller blir selvstendig næringsdrivende. Jeg har aldri hørt noen bli kalt gullbukser, enda det er mange av dem. Det reflekterer vel at mange som omtalte dette, ikke minst i media, egentlig mente at den nye loven bare løftet inn en masse mindre kvalifiserte damer som fikk roller i styrene kun fordi de hadde riktig kjønn. Det er selvsagt ikke riktig.
Kvotering ble profesjonalisering
– Da aksjonærene ble pålagt å finne nye kvinner, ikke bare menn de kjente fra før, så ble kvoteringen et naturlig ledd i en profesjonalisering og ansvarliggjøring i styrearbeidet og styrerekrutteringen. Selskapene begynte å bruke rekrutteringsbyråer. Det ble stadig sjeldnere at styremedlemmene kjente hverandre fra før – det har utelukkende vært et gode.
– 20 år etter lovvedtaket om at minimum 40 prosent av begge kjønn skal være representert i allmennaksjestyrene, innvender mange at lovendringen ikke har virket, fordi andelen kvinnelige toppledere fremdeles er liten.
– Ting tar tid, er min kommentar til det. De som harselerer og latterliggjør og sier at kvotering i styrene ikke har hatt noen effekt på sammensetningen av ledergruppene i de store selskapene, tar feil. Det er opplagt at vi har flere kvinner i ledergruppene i de store selskapene nå, og en rekke profilerte kvinnelige konsernsjefer som ikke var der for 20 år siden. Det er ikke så svart-hvitt som mange skal ha det til.
Det følger ingen beskyttelse med et verv, slik det gjør med et ansettelsesforhold. Du velges inn og kastes ut når aksjonærene bestemmer det.
Styremedlemmer bør være ulike
– Denne utviklingen hadde nok kommet uansett, og prinsipielt er jeg ikke så begeistret for denne typen inngripen. Og jeg synes begrunnelsen om at kvotering i styrene skal være et likestillingstiltak, er litt useriøs. Den viktige begrunnelsen for å tvinge aksjonærene, og spesielt da i store selskaper, til å hente kvinner, er at det lønner seg. Du får større bredde i diskusjonene, i kompetanse og profil. I et godt styre skal egentlig ingen ligne hverandre veldig. Dess mer mangfold, jo bedre prosesser og beslutninger får man. Finner du fem stykker som er kjempegode på akkurat det virksomheten driver med, kan de like gjerne ansettes direkte i administrasjonen. Poenget er at et styre skal kvalitetssikre og utfordre ledelsen på basis av erfaring og kompetanse fra relevante og gjerne tilgrensende, men ikke nødvendigvis samme, virksomhet.
– Bør vi ha foreldrepermisjonsordning for styreverv?
– Nei. På ingen måte. Jeg forstår problemstillingen, men dette er ikke en jobb, det er et lederverv. Det følger ingen beskyttelse med et verv, slik det gjør med et ansettelsesforhold. Du velges inn og kastes ut når aksjonærene bestemmer det. Hvis du skal være i permisjon i åtte til tolv måneder og ikke har lyst til å tenke på jobb, må du si fra deg vervet. Men selve foreldrepengeordningen bør endres slik at man ikke mister inntekt fordi man tar to telefoner under permisjonstiden – lovverket er ikke tilpasset selvstendig næringsdrivende.
– Amming i styrerommet, er det innafor?
Ja, det er lov, og det begynner faktisk å bli noen tiår siden. Tror Else Bugge Fougner gjorde det allerede på 80-tallet.
– Hva mener du om den seneste lovendringen om kjønnsbalanse i private aksjeselskaper?
– Det er jeg kritisk til fordi det presenteres som et likestillingstiltak. Og så tror vel noen at det vil lønne seg. Men når det gjelder familieselskaper og andre lukkede eiermiljø, blir denne lovendringen for inngripende. I et ASA-selskap der det er åpent for investering fra allmennheten, er man avhengig av at de som dominerer i selskapet, også tar hensyn til minoritetsaksjonærer og aksjonærfellesskapet. Det skjer ikke alltid. Det å pålegge det dominerende eiermiljøet å hente styremedlemmer også utenfor eget nettverk, det gagner aksjonærfellesskapet. Dette hensynet synes ikke jeg er til stede i private selskaper med en lukket eierstruktur.
– Hva opptar deg mest nå – hva ville du gått i fakkeltog for?
– EU-medlemskap. Og en realitetsorientering i den politiske debatten. Jeg er bekymret for hvordan den norske økonomien utvikler seg, og for at vi har fått en altfor stor offentlig sektor. Det er mange flinke mennesker der, men den er blitt for stor og koster for mye. Vi trenger politikere som ikke snakker i kulepunkter, og som tør å ta de nødvendige og upopulære beslutningene. Skattene øker, og politikerne forsvarer økningene med at alle må bidra til offentlige tjenester som skole og helsevesen – som om Norge var alene om det, dette er jo samfunnsmodellen i hele Skandinavia og store deler av Europa. Alle sammenlignbare land leverer de samme velferds- og samfunnstjenestene mye billigere enn det vi gjør. Vi er blitt for rike og ineffektive.