Lederlønninger

Svaret er ja! Jeg jobber for å få folk til å skape noe sammen. Det er herlig å oppleve at maskineriet går som smurt. Samtidig er jeg alltid i beredskap for fallende tallerkener og uforutsette hendelser. Det som skjer på min vakt, er mitt ansvar. Det gjelder å finne måter å forene lederlivet med et liv utenfor jobben på. En god balanse og gode rutiner. Gi avkall på noe, noen ganger, men ikke hver gang. De heldige (som meg) har et godt bakkemannskap som gjør det enklere å kombinere lederlivet med et rikt liv utenom. Men ofte er det nødvendig at hele familien sier ja når én av partene tilbys en topplederposisjon.

Selv om lederposisjonen gir mestring og glede, kommer den også med noen utfordringer. Og det er en utsatt posisjon, der man har tillit helt til man ikke har det lenger. Skiftet skjer gjerne i full offentlighet. Derfor er det ikke uvesentlig å få riktig betalt i kroner og øre for det ansvaret man får og tar. Det får også virksomhetene igjen for. 

Debatten om lederlønninger er ikke ny – men den fikk økt fart da det nylig ble åpnet kontrollsak mot tidligere næringsminister Iselin Nybø (V) fordi hun ga ny leder av Eksportfinans 2,5 millioner kroner i lønn, til tross for Erna Solbergs maksgrense fra 2015 på to millioner i offentlig sektor. Nybø får kritikk for å ha brutt maksgrensen. Jeg håper saken også åpner for en debatt om selve grensen, som har stått urørt de siste sju årene. 

For å få mest mulig nytte og velferd ut av felleskassen trenger offentlig sektor gode ledere. Men offentlig sektor har gjort det vanskelig for seg selv. Av to grunner, minst. Altfor ofte krever offentlige virksomheter ledere med erfaring fra det offentlige. Man ender fort med å ansette ledere som har gått gradene, og der erfaring fra privat sektor enten er minimal eller mangelfull. Makslønnen på to millioner kroner står også i veien for gode rekrutteringer i byråkratiet. Nærmere 40 prosent av Econas medlemmer som ønsker topplederjobber, ville sagt nei til dette lønnsnivået. 

Offentlig sektor har gjort det vanskelig for seg selv.

Dette forhindrer mobilitet mellom privat og offentlig sektor og står også i veien for å finne de beste topplederkandidatene. For min egen del ville jeg hatt dårlige sjanser til en lederjobb i offentlig sektor, fordi jeg mangler erfaring fra byråkratiet. Jeg mener jeg hadde hatt mye å tilføre. Og antageligvis mye å lære. Denne vekselvirkningen ville vært fruktbar, om den var ønsket. Offentlig sektor kunne hatt godt av friskt blod og nye måter å løse oppgaver på. 

Joachim Høegh-Krohn sikret det statlige oppgjørsfondet Argentum 14 milliarder kroner i verdiskaping i sin tid som leder. Han kom på kant med næringsminister Jan Christian Vestre, og ministeren endte med å kaste nesten hele styret i Argentum. Høegh-Krohn fikk nok, og startet nylig sitt eget investeringsselskap. Til Dagens Næringsliv har han sagt at han aldri vil jobbe for staten igjen. Du kan lese mer om Høegh-Krohn og ulike synspunkter på lederlønninger i denne utgaven av Magma. 

Econa mener ikke noe om hvorvidt ledere skal tjene én eller fire millioner kroner. Det vi er opptatt av, er at lønnen samsvarer med ansvaret man har. Om ikke den profilerte og utsatte topplederposisjonen betaler seg i kroner og øre, kan risikoen for mange bli for stor. Maksgrensen gjør med andre ord staten til en mindre attraktiv arbeidsgiver, og det gjør det vanskelig å tiltrekke seg de beste hodene. Det er en risiko staten bør ta innover seg. 

Nina Riibe

Adm. dir.  i Econa