Magma Utgave 1 2024 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Nina Riibe FOTO: Julie Hrnčířová

Vi må trene de sosiale musklene våre

Jeg er stor tilhenger av alt som kan gjøre oss mer effektive og smarte. Digitalisering har gitt oss mange nye verktøy. Nå er maskinlæring på full fart inn i hverdagen vår. Det gjelder å ta i bruk alt nytt på smartest mulig måte. Men midt oppe i vår digitale hverdag vil jeg likevel slå et slag for den tradisjonelle måten å samhandle på – selve limet og drivkraften i en virksomhet.

Kvinne som står og ser inn i kamera med armene i kryss.

Nina Riibe Adm. dir. i Econa

Foto: Julie Hrnčířová

Vi lærer best i samhandling med andre. Det er en utbredt sannhet. Og spesielt når vi er fysisk sammen. Å diskutere, inspirere og motivere hverandre anses for å være avgjørende elementer i læringsprosessen. Når vi er i samme rom, oppstår det spontane diskusjoner, oppmuntring og korrigering, som ellers kan gå tapt når vi diskuterer de samme problemstillingene bak hver vår skjerm.

Arbeidsplassen er den beste arenaen for læring. Jeg er tilhenger av 70–20–10-konseptet, der 70 prosent av det vi lærer på arbeidsplassen, skjer gjennom at vi utfører egne arbeidsoppgaver, 20 prosent skjer i relasjon til andre mennesker, og 10 prosent tar vi til oss gjennom formell læring som utdanning, kurs og seminarer. I denne modellen foregår det meste av læringen på arbeidsplassen, og den viser tydelig verdien av å møtes og være sammen.

Temaartikkelen i denne Magma-utgaven handler om hvor og hvordan vi lærer best. Digital læring skaper flere muligheter for flere, men det viser seg også at en del virksomheter har gått bort fra skjermundervisning og funnet frem de gule lappene igjen, i arbeidsmøter der pc og mobiltelefon legges bort. I skoledebattene har skjermkritikerne pekt på læringsutbyttet av å skrive for hånd, sammenlignet med å skrive på et tastatur. Det samme gjelder for læring gjennom samtaler og diskusjoner, gjennom rollespill og aktiviteter andre steder enn der vi vanligvis jobber. Som da PwC sendte en gjeng deltakere i en workshop ut i Middelalderparken for å lytte og tenke, med mål om å øke handlekraften hos endringslederne.

Fleksibilitet er et gode som vi må ta vare på. Absolutt. Samtidig gjenstår det å se hva forskningen om noen år sier om hva skjermkontorene gjør med folk og virksomheter. Ikke minst hvordan innovasjonstakten kan bli påvirket. I et innlegg i Finansavisen november 2020 peker professor Tor Wallin Andreassen ved NHH på at det blir færre innovasjonsprosjekter når det er vanskelig å jobbe fysisk sammen. Jeg elsker arbeidsmøter der kolleger tegner på tavler og vegger, der tankerekker popper opp, utvikles, styrkes og svekkes. Det er da magien skjer.

Vi står i fare for å bli sosialt late.

Mange har kanskje en favorittforeleser fra studietiden. Hva kjennetegnet denne foreleseren? Jeg gjetter at det var evnen til å få deg til å bli revet med. Energi, engasjement, taleevner og bevegelser. Det var tilstedeværelsen og fortellerkraften studenter savnet da utdanningsstedene ble stengt ned under pandemien. Det samme gjelder for ledere i bedrifter. Evnen til å begeistre, til å trekke sammen mot et felles mål, verdsettes høyt. En god PowerPoint på en skjerm kan ikke konkurrere med tilstedeværelsen.

Hjemmekontoret fikk god medvind etter pandemien. Selv om vi alle jublet da landet åpnet opp igjen, og vi igjen kunne være sammen, var fordelene med hjemmekontor godt etablert. I tillegg var teknologien og infrastrukturen på plass. For mange har hjemmekontoret blitt et like naturlig valg som kontoret. Men nå mener jeg det er rimelig å flagge behovet for å lære oss kunsten å ha sosial kontakt igjen. Jeg tror vi må begynne å trene empatimusklene. Vi må friske opp kunnskapene om hvordan vi samarbeider med hverandre, korrigerer og tar imot ros og kritikk. Vi må venne oss til å ta vare på hverandre og gi omsorg. Hvis vi er for mye borte fra hverandre, er jeg redd disse musklene svekkes.

Vi står i fare for å bli sosialt late. Faren er også at vi blir en gjeng med individualister (les gjerne egoister) som mister både vilje og evne til empati. Til å være en flokk som forstår at vi er avhengig av hverandre. Og det har vi ikke råd til. Verken som mennesker eller virksomheter.

Nina Riibe
Adm. dir. i Econa
nina.riibe@econa.no  

Signatur Nina Riibe

Oppdag mer spennende lesestoff i Magma 1/2024

)