Analog renessanse

– Wow! Lego-klosser, det var lenge siden.

Med ett var de 15 PwC-ansatte i gang med å bygge. Det raslet i haugen av plastklosser. Isoporkuler rullet på gulvet.

– Det er morsomt at det var så mye gøy her. Det er nesten som å være tilbake i barnehagen, sier én.

– Nå er det bare å angripe!

Tidligere denne morgenen hadde de fleste lagt mobiltelefonene i en bastkurv, fått kaffe og satt seg i de dype stolene på PwCs opplevelsessenter i femte etasje i Bjørvika. De hadde intervjuet hverandre om hvilke spennende brukerbehov de kunne tenkes å ha. Deretter idémyldret de rundt spørsmål som kunne løse dette behovet. Som for eksempel: Hvordan kan vi lage et visittkort for Siri som gjør at de hun møter, lettere husker henne? Så skisserte de noen designideer som kunne løse de mange behovene.

– Ikke glem de ville ideene, da, sa konsulent Ida Norrby, før de satte seg sammen to og to for å velge hvilken løsning de ville gå videre med.

For nå skulle de bygge denne ideen. Eller, de skulle bygge essensen av den ideen. Med små skumballer, grønn filt og gule limstifter.

De fikk fem minutter på seg.

Analogt skifterom

Digitaliseringen er overalt. Skann denne QR-koden og se en video om hvordan du sender reiseregninger. Klikk deg inn på dette nettkurset om HMS i bedriften. La kunstig intelligens løse utfordringene du møter. La KI komme på ideene dine. La PowerPoint holde foredraget ditt.

Eller er det kanskje ikke så lurt?

Kan det ha noe for seg å holde på Post-It-lappene? Kan det være bedre med fysiske møter? Idémyldring med ekte hjerner til stede? Er det ikke noe med å ta på, oppleve, fortelle, dele samtidig som man kan se den andre inn i øynene?

Å legge til rette for den individuelle modningen over tid er en mer analog ting. – Siri C. Warren,
programdirektør PwC

Konsulentfirmaet PwC har begynt å tro det. De har jobbet en god stund med å lage programmer, ikke kurs. Å oppleve i stedet for å bare passivt ta imot et foredrag. De siste årene har de arrangert lederutviklingsprogrammet Skiftprogrammet, med mål om å bygge kompetanse, nettverk og egenskaper for å skape større fart i den grønne omstillingen. Programmet var et samarbeid mellom PwC og klimanettverket med samme navn, og det første pilotkullet var ferdig i høst. Skiftprogrammet var et «opplevelsesbasert samhandlingsprogram opp mot det grønne skiftet som utvikles for å øke handlekraften hos viktige endringsledere», som det ble omtalt i invitasjonen.

For å øke handlekraften brukte de menneskelige verktøy som samskaping, diskusjon, innsikt og indre driv. Det var bevisst lagt opp som et fysisk og analogt program. I den aller første samlingen  sendte de deltakerne  ut av huset til vannspeilet i Middelalderparken, der de skulle lytte og tenke. De brøt også opp den tradisjonelle foredragssituasjonen. Toppledere kom på besøk og ble plassert på puffene sammen med resten av gruppen, i stedet for å stå på en scene.

– Det ble en annen type samtale. Det å få inn toppledere i en gruppe på den måten, på en litt mer likeverdig måte, gir veldig spennende resultater. De hadde også fått  beskjed om ikke å ha med presentasjoner. Jeg syns de kom mye raskere inn på konkrete erfaringer. Det ble mer fortellinger om «slik  jobber jeg med langsiktige planer, dette er slik jeg prioriterer», sier programdirektør Siri C. Warren.

– Deltakerne hadde veldig forskjellige forventninger til programmet. Mange trodde det var en fast oppskrift på innovasjon. Men poenget er at man må finne i seg selv hva man vil med programmet, sier konsulent og prosjektleder Merete Hole Gedde.

Det er der prinsippene om indre utviklingsmål (IDG) kommer inn. De prinsippene tar for seg mål om ditt forhold til deg selv, din evne til kritisk tenkning og langsiktig visualisering, omsorg for verden rundt deg, samarbeidsevner og mot og kreativitet til å faktisk handle. Disse målene la grunnlaget for de fem samlingene, og var også noe av grunnen til at programmet måtte være så fysisk og analogt.

Programmet hadde vel og merke poster med gjennomgang av  sirkulær økonomi og bærekraft, de trakk inn mange eksperter som bidro. Men læringen handlet mer om utviklingen de selv fikk, og hvor åpne de var for å endre seg.

– Hvis man bare skulle lært fakta, vært på kurs, så kunne vi gjort det like godt digitalt. Men å legge til rette for den individuelle modningen over tid er en mer analog ting. Målet er å utvikle ferdigheter som gjør deg i stand til å møte de utfordringene som kommer i samfunnet nå, sier Warren.

– Vi tror man lærer enda bedre når man gjør ting fysisk. Det å bevege seg fysisk i rommet, sitte på flere steder, flere måter. Tenk på når du hører på en podkast når du går i skogen. Det husker du bedre enn om du hører hjemme i sofaen, sier Gedde.

Det handler ikke først og fremst om å løpe fra det digitale. Det handler om å få følelsen av spenningen og energien av innovasjon. – Merete Hole Gedde, konsulent PwC

Menneskelig tilknytning

Denne onsdagen i januar bruker PwC lærdommen fra Skiftprogrammet i en sesjon som skal inspirere interne ambassadører til å ta denne måten å jobbe med innovasjon på med seg tilbake til avdelingene. Det er derfor de har et rom fullt av hvit-tavler, Post-It-lapper, notatblokker, penn og papir.

– Det handler ikke først og fremst om å løpe fra det digitale. Det handler om å få følelsen av spenningen og energien av innovasjon. Hvis det analoge programmet skal fungere veldig mye bedre enn det digitale, så må det også bevisst designes. Vi har vært fysiske og analoge av en grunn. Et dårlig designet fysisk møte kunne like gjerne vært holdt digitalt, sier Gedde.

– Når man først samler folk, er det jo for å være sammen. Det optimale er ikke å sitte og høre på noen som forteller, sier Warren.

– Vi håper jo at vi kan gå fra å være spesialister på å finne svar, til å bli gode til å stille de beste spørsmålene, sier hun.

– Det er helt bevisst at vi lar dem gå over i det andre rommet for å bygge med Lego-klosser. Man husker mye bedre når man forflytter seg. Det er noe norsk næringsliv kunne ha gjort mer av. De aller fleste booker det samme møterommet hver gang. Da går alt i surr, sier Siri C. Warren.

– Digitale møterom fungerer aller best i små grupper på tre–fire mennesker. Da kan man gå rett på det temaet man skal snakke om. Da kan du ikke gjemme deg. Men en stor del av både Skift og det interne programmet handler om å lage nettverk. Da må man møtes fysisk. Når man møtes 24 stykker, vil man jo forsøke å finne de man får best kjemi med. Det er ikke så lett i det digitale kursrommet, sier Gedde.

– Du får så mange av de uformelle møtene, i lunsjen, på vei til toalettet. De møtene er viktige for å skape nettverk. Det er ikke helt tilfeldig henging rundt kaffemaskinen heller. Vi må få til ting sammen, så vi legger til rette for stemningen og designer rammene rundt disse møtene. Vi velger musikken, maten og tilpasser den «fritiden». Siste Skift-samlingen la vi for eksempel opp til en «hjemme-alene-fest» der én av deltakerne hadde bakt langpannekake, sier Warren.

– Man kunne fått sjokoladekaken levert, men det ville ikke vært det samme.

Piperenserpresentasjon

Noen av deltakerne på PwCs ambassadørprogram går rett på byggearbeidet. De finner en saks, klipper i vei på et filtstykke, teiper fast bøyde piperensere til et armbånd. Andre står mer og tenker; vurderer om ideen vil la seg bygge i Lego i det hele tatt. Enkelte tar frem kartong og sprittusj og begynner å tegne i stedet.

Ingen har ennå begynt å blåse opp ballongene som ligger på enden av bordet.

– Jeg hadde jo tenkt å lage en chip, sier en som står og holder et grått Lego-flak.

– Et skip?

– Nei, en datachip. Men jeg er litt usikker nå om det blir mulig å forstå.

Deltakerne virrer litt frem og tilbake rundt møtebordet for å finne riktig Lego-farge eller plastperler som kan illustrere nettopp deres brukerløsning. En av dem har allerede bygget det som ser ut som en laptop, av to flate Lego-biter. Makkeren later som hun legger en elektronisk dings inntil laptopen for å sende et signal.

– Da er det to minutter igjen til dere skal vise designet til «kunden», sier Ida.

Snakke til flokken

Både det offentlige og næringslivet består av en endeløs mengde møter, pitsjer og presentasjoner. Og den viktigste personen i rommet er som regel ikke den som snakker, men serien av bilder med kulepunkter på skjermen bak.

Teknologien har på mange måter tatt over fortellerjobben.

– Ofte bruker vi teknologi fordi vi syns det er ubehagelig å stå alene. Vi prøver å få fokus bort fra oss selv, sier Antje Bomann-Larsen, som holder kurs i presentasjonsteknikk. Hun har erfart at en god presentasjon veldig sjelden handler om hvordan lage en god PowerPoint. Det handler mer om å tørre å ha oppmerksomheten rettet mot seg og tåle rampelyset.

Våre forfedre har ikke overlevd ved å ta ordet i flokken og si: Hør på meg! Det har ikke nødvendigvis vært trygt. Det er fortsatt ikke trygt mange steder i verden. Kanskje genene våre har fremelsket sceneskrekk. Slik høydeskrekk er en praktisk ting å ha.

Den viktigste personen i rommet er som regel ikke den som snakker, men serien av bilder med kulepunkter på skjermen bak. – Antje Bomann-Larsen, kursholder i presentasjonsteknikk

Vi er flokkdyr som leser ansiktene i rommet og ser etter tegn på fare. Hvis noen gjesper, går eller har korslagte armer, kan det oppleves som vi er på utrygg is, og det er lett å tillegge enkeltpersoners reaksjoner uforholdsmessig stor betydning.

Teknologien tar fokus vekk fra deg og gjør det tryggere å stå der. Derfor har det blitt det vanlige. Ingen vil vel stå der oppe uten noe. Du må vise at du har forberedt noe. Og alle vil se ut som alle andre, snakke som de andre, ha det samme verktøyet. Alle vil være med i flokken.

– Det er jo ikke feil. Det er upåklagelig og nøytralt. Den som står der, blir mindre sårbar, og ikke alle er like komfortable med å snakke alene, men presentasjonen blir mindre effektiv, sier Bomann-Larsen og bruker et eksempel: Det å ha et lysbilde  med ord som kompetansemål, kunnskapsformidling og prosessorientert arbeid på skjermen fenger ikke like godt som hvis du sier: «Da jeg var lærer, opplevde jeg hver dag at ...»

– Alle burde ikke forsøke å være Petter Stordalen, med hans energi og armbevegelser. Det er bra for han, men for noen er det like greit å være sjenert på scenen. Om man for eksempel skal legge frem et litt dårlig kvartalsbudsjett, er det helt i orden å ha et litt usikkert kroppsspråk. Troverdighet bygger du ved å være autentisk og ærlig, ikke ved å være veldig dominerende, namedroppe eller gå gjennom CV-en din. Du trenger ikke ta på deg en maske før du går på scenen, sier hun.

Unngå PowerPoint-døden

Antje Bomann-Larsens fem beste presentasjonstips:

1. Bruk B-tasten. Når du er i visningsmodus i PowerPoint, kan du når som helst trykke på B-tasten. Da blir skjermen svart, og du kan si det viktigste du har på hjertet. Så kan du trykke én gang til på samme tast, og skjermen kommer på igjen på samme sted.
2. Du er formidleren. Ikke tenk at PowerPoint er foredragsholderen. Ingenting stjeler oppmerksomhet slik en skjerm gjør. Så bruk den sparsomt, bevisst, og vent gjerne med å slå den på til du har presentert deg selv. Ikke se på skjermen og vent på at lysbildet skal komme opp – se på publikum.
3. Legg til rette for samtale. Legg på forhånd frem papir og blyant til deltakerne når du skal lede et møte. Det signaliserer at nå skal vi snakke med hverandre. Og det gjør at deltakerne nøler mer med å ta frem mobiltelefonen.
4. Sørg for øyekontakt. Om du holder presentasjon på Teams eller Zoom, ikke bruk for mange lysbilder som tilskuerne likevel får tilsendt etterpå. Det er viktigere å vise ansiktet ditt. Og se i kameraet, ikke på din egen skjerm, da får du «øyekontakt».
5. Nummerer budskapet. Det er veldig effektivt, da følger vi med: «Tre ting dere bør vite om den nye rapporten.» Det funker veldig godt i møter også: «Jeg har tre ting jeg vil si til forslaget.» Det er mindre sannsynlig at du blir dempet helt eller avbrutt hvis du på forhånd har nummerert det du skal si.

Snakker du om kanel, så kan publikum hente frem lukten av kanel fra sin egen hukommelse. – Antje Bomann-Larsen, kursholder i presentasjonsteknikk

Gjemme seg bak lysbilder

Det er gode grunner til å ha en PowerPoint klar med det du pleier å snakke om. Det er for eksempel praktisk for en sykepleier i en travel hverdag å ha et opplegg klart for nye folk på avdelingen. Lysbildene  kan blåse opp et eksempel. Det kan gi hjelp.

Men man må ikke la PowerPoint-presentasjonen styre showet. Den må ikke bli en avledningsmanøver. Det er fort gjort at man bruker tiden til å designe bilder med kulepunkter  i stedet for å gå en tur og tenke på det man skal fortelle. Og det er uheldig. For det teknologien ikke kan gjøre, er å finne frem dine erfaringer.

– Som fagperson kjenner du gjerne budskapet og publikummet ditt, du har konkrete bilder og eksempler som kan gjøre budskapet spiselig for dem. Vi serverer ofte bare frø og jord, ikke selve brødet. Budskapet må bearbeides, sier Bomann-Larsen og trekker frem de analoge verktøyene vi alltid har hatt med oss når vi skal fortelle noe.

– Det vi jobber med, er jo oppmerksomhet. Uten at jeg får tak i den kraften som ligger i publikums tilstedeværelse, er det ingen «magisk presentasjon»: Snakker du om kanel, så kan  publikum hente frem lukten av kanel fra sin egen hukommelse.

Det er ikke så viktig hvor du holder hendene dine, men variasjonene gir deg tilbake oppmerksomheten. Folk følger med når det skjer noe nytt. Hvis du sitter, hjelper det å reise seg. Om du snakker fort, følger folk bedre med når du senker farten. Monotont og forutsigbart gjør at folk faller fra. Og en PowerPoint er som regel forutsigbar og søvndyssende. Helt til den plutselig ikke virker. Eller du slår den av.

– Jeg vil egentlig at publikum skal se en person som står alene på scenen og tenker: «Dette kan gå galt!» For da følger de med. Det er jo du og budskapet som er hovedpersonen, ikke skjermen, sier Bomann-Larsen.

Digital detox

Det er ikke lett å hoppe av det digitale livet. Hverken på arbeidsplassen eller på privaten. Vi er fanget i matrisen med BankID, bussbilletter og Vipps-betaling. Og vi er forført av hvor lett de digitale verktøyene gjør kjedelige arbeidsoppgaver for oss.

Forfatter Bjørn Gabrielsen forsøkte så langt det var mulig å bli analog. Det var ikke gjort i en håndvending.

I boka Skjermslaver skriver han: «En iPhone kan redigere sammen bilder helt av seg selv og lage en proft utseende video med musikk til, bare man trykker på en tast. Enhver lavteknologisk løsning krever derimot at man jobber heltid som både producer og sceneassistent for å få til noe som helst. Det er bare å innrømme det. Man lærer en del av det, men det tar tid. Det blir en avskyelig pappmasjédukke i stedet for en smooth dataanimasjon. Der har du det analoge livet i et nøtteskall.»

Det digitale mot det analoge livet kjemper en ujevn kamp. Ikke minst i skolen. Gabrielsen bemerker at teknologien har gjort mye for engelskkunnskapene, men mindre for fysikkforståelsen. Der har norske elever falt fra verdenstoppen til midt på treet på tjue år. Og han har til gode å se bevisene for at det skulle gå barna ille om de ikke fikk «digital kompetanse» før et stykke opp i tenårene. Han er til og med litt usikker på hva den digitale kompetansen består av.

Forfatterkollega Gaute Brochmann var på samme sporet i boka De digitale prøvekaninene. Han tok for seg det digitale skolelivet. I den forbindelse påpekte han til Klassekampen at vi har forsøkt  å digitalisere norsk skole i 40 år uten at man har klart å  dokumentere læringseffekten. «I tillegg viser internasjonale testresultater at ‘litt’ digital bruk er bra, mens ‘mye’ digital bruk er signifikant dårligere enn ingenting», sa  Brochmann.

Vondt og godt med visuell pitsj

Nivået på designobjektene hos PwC er kanskje ikke langt over et julegaveverksted i barnehagen. Men de fysiske ideene har fått en form. Det er en manifestering av en tanke. Det antyder de fysiske begrensningene av en idé, for å si det sånn.

Det gir dem noe å ta på.

– Dette blir verdens vakreste idé, sier én og holder opp makkerens Lego-plattform. En ullball med øyne venter ved en hvit, åpen dør. Makkeren ser den inn i øynene og ler.

– Det er jo deg, jo!

Deltakerne viser frem objektene til hverandre. Gjør en slags visuell pitch der de først bare skal observere hverandres kunstverk, og deretter snakke om hva det skal løse.

– Det er ikke så lett å umiddelbart se hvilket behov denne skal løse, sier én og peker på et armbånd av papp med en piperenserkrusedull på.

Troverdighet bygger du ved å være autentisk og ærlig. – Antje Bomann-Larsen, kursholder i presentasjonsteknikk

– Nei, men dette er jo en tatovert QR-kode som gir deg en lenke rett inn på min spesialiserte LinkedIn-side.

– Den var fin, da. Litt vanskelig å skalere opp, kanskje, men veldig fin.

En av de andre forteller om bakgrunnen for deres idé. De startet med å snakke om hvordan gjøre forretningsmøter mer personlige. Man har behov for å lagre det emnet eller den anekdoten som gjorde at du fant tonen med nettopp den personen.

–Vi tenkte på en device, kanskje i en jakkepin, som kunne bumpe borti hverandre, sier én av dem.

– Hva gjorde vi egentlig i dag? spør Siri Warren da deltakerne har samlet seg i de myke appelsinskallstolene.

– Klarte vi å vise at man kan strukturere innovasjon? Vi begynte med innsikt og forståelse for den andres behov. Vi utviklet spørsmålet og løsningen sammen med kunden, og vi opplevde at man måtte tilpasse løsningen til materialet som er tilgjengelig. Og det er jo litt vondt. Men veldig gøy!