Tillit - vår viktigste kapital

Høy grad av tillit gjør at vi har behov for mindre omfattende avtaleverk. Der en enkel transaksjon i USA krever 500 sider avtaletekst, kan vi klare oss med to sider. Vi har tillit til at motparten oppfyller sine forpliktelser, og vi har et godt rettsapparat som løser tvister på en måte som vi alle kan ha tillit til. Dette er noe av grunnen til at Norge har ligget jevnt høyt på Verdensbankens «Doing Business»-rangering. 

Tillit til myndighetene innebærer at vi respekterer de demokratiske valgene, og har tro på at de valgte politikerne grunnleggende sett vil oss vel. Og at byråkratene behandler oss alle likt, og ikke prioriterer dem som tilbyr bestikkelser. Om vi skulle ha en konflikt med andre, har vi tillit til at rettsvesenet løser uenigheten på en best mulig måte. 

Tillit er kanskje den viktigste kapitalen i det norske samfunnet. Men i motsetning til verdien av oljefondet, som vi kan måle hver dag, er tillit mindre håndgripelig. Derfor tør jeg påstå at vi fokuserer for lite på den. Vi tar den høye tilliten for gitt, frem til vi ikke lenger har den. 

For det tar tid å bygge tillit, men den kan raskt rives ned. Om vi føler oss sveket, er tilliten raskt borte, enten det opplevde sviket kommer fra en person, en virksomhet eller en offentlig etat. Hva betyr det når tilliten forsvinner? 

På individnivå kan det føre til vondt blod mellom de berørte. Og den enkelte som føler seg sveket og har mistet tilliten, kan bruke veldig mye tid og krefter på å forsøke å oppnå en slags rettferdighet eller hevn. Dette går stort sett ut over den som opplever seg sveket, og som har mistet tilliten til noen. Men hva om det er mange som mister tilliten? 

I næringslivet kommer utfallet raskt og brutalt. Om mange kunder eller leverandører mister tilliten til en bedrift, går den over ende. I offentlig sektor skjer prosessen langsommere, men utfallet vil ofte være mer alvorlig for samfunnet. Én ting er om tillitssvikten skjer på ett enkelt tjenesteområde. Det kan fikses. Men om store grupper mister tilliten til det politiske systemet, og til at landets ledere vil dem vel, er vi ille ute. 

Vi har sett flere eksempler på det i moderne tid. Mest fremtredende er det i USA, hvor misnøye og mistillit til etablerte politikere gav valgseier til Donald Trump i 2016. Et friskt pust, sa mange moderate den gangen. Etter fire år som president ble det helt tydelig at Trumps presidentskap snarere var en trussel mot demokratiet. Like fullt fikk Donald Trump ved valget i 2020 hele 47 prosent av stemmene og var ikke langt unna å vinne presidentvalget for andre gang. En forklaring på dette er at en stor andel av amerikanerne har mistet tilliten til de etablerte politikerne og ser ingen fremtid for seg og sine gjennom moderat politikk. Med Donald Trump fikk de en presidentkandidat som lovet dem en fremtid, og som skulle «Make America Great Again». 

Storbritannias Brexit-prosess har mange paralleller til valget av Donald Trump. «Vanlige» briter følte at EUs fire friheter ikke hadde gitt dem et bedre liv, tvert imot var arbeidsplasser tatt over av arbeidsinnvandrere fra EU. Mange av britene som fremdeles hadde en jobb å gå til, måtte ta til takke med dårlig lønnsutvikling. Brexit gav dem ikke noen bedre fremtid, men det gav i alle fall noen å skylde på. 

Kan vi se noe lignende også i Norge? Ja. Vi skal ikke ta tilliten mellom innbyggere og myndigheter for gitt. Vi ser noen utslag av konspirasjonsteorier blant vaksinemotstandere og klimafornektere, men dette er marginale grupper. Det er først dersom større grupper mister tilliten til myndighetene, at det er alvorlig fare på ferde. Det kan skje plutselig, om vi ikke har robust motstandskraft mot konspirasjonsteorier. Kunnskap er den viktigste motstandskraften mot konspirasjonsteorier. 

Ekkokamre på sosiale medier er på den annen side den viktigste spredningsmekanismen for konspirasjonsteorier og mistillit. Sammen med politikerforakt som skaper en grobunn for mistilliten. 

Heldigvis er politikere fra alle partier i Norge opptatt av å skape et bedre samfunn, og opptatt av å lytte til dem som har innspill å gi. Når styrende politikere deler inn befolkningen i vanlige og uvanlige folk, eller uttrykker at de ønsker å «ta» noen spesielle innbyggere, får de høre det og justerer i alle fall retorikken. 

Varig høy tillit fordrer god kommunikasjon, begge veier. Det gjelder både for myndigheter, bedrifter og vanlige og uvanlige folk.