Fondsvokteren

Det verste som kan skje med Oljefondet, er ikke at markedet svinger eller stuper 40 prosent, det er at vi blir angrepet, sier Carine Smith Ihenacho og smiler svakt, før hun blir alvorlig. 

Juristen og økonomen Smith Ihenacho er direktør for eierskap og etterlevelse i Norges Bank Investment Management, og på sine smale skuldre bærer hun en svimlende byrde. Statens pensjonsfond utland har eierinteresser i cirka 9 000 selskaper. Nå står hun på fortauet der Boyle Street møter Old Burlington Street, og lener seg mot en vegg av hard granitt som ser bestandig og solid ut, men det blåser en kald vind, og det er en skarp skygge. 

– Det er noe jeg har glemt, sier Carine. 

– Det er noe viktig jeg vil legge til. 

Kvelden før Magma treffer Smith Ihenacho, snør det i London. Folk stopper opp i Hyde Park og tar bilder av de hvite trærne. Heathrow stenger ned, undergrunnen stopper, bussene stopper, og barnehager og skoler stenger. Og i Regent Street, som Oljefondet eier en betydelig andel av, sklir britene rundt i snø som straks blir skitten og våt. 

– Det er jo nesten morsomt, hele byen blir satt ut av noen centimeter snø, sier Carine Smith Ihenacho og viser vei. 

Hun kom på jobb for noen timer siden. Svøpt i svart jakke, grått skjerf og noen varme ullvotter. Vi spoler tiden 39 minutter tilbake i tid, fra gatehjørnet i granitt til arbeidsplassen hvor Oljefondet forvaltes – noen våte snøballkast unna. 

Carine Smith Ihenachos arbeidsdager starter noenlunde likt. Klokka seks ringer vekkerklokka på nattbordet hennes, i huset i Notting Hill. Dagen starter med yoga eller en tur på treningssenter hvor hun løper på tredemølla og trener litt styrke. Dersom det er sommer, fint vær og møtekalenderen ikke er fullstappet, kan hun gå til jobb, men det tar en drøy time. Stort sett gjør hun som alle de andre jobbpendlerne i millionbyen: tar undergrunnen. 

Hun sitter på kontoret, som ligger som en rektangulær buffer mellom atriet i bygningen og det åpne kontorlandskapet. Hun har to pc-skjermer, en uåpnet After Eight-eske, et vannglass som er en tredjedels fullt. På en hylle er det fire grønne potteplanter, og på skrivebordet står en liten elefant laget av plastavfall. På kontoret er det også et rundt møtebord med fire stoler – muligens fra Eames. 

– Det som krever mest av dagen min, er hele eierskapsområdet. Det er den største avdelingen og hvor det skjer aller mest. Det er nok her jeg bruker mest tid, men operasjonell risiko er også veldig viktig – og selvsagt sikkerhet, som er helt avgjørende i disse dager, sier Smith Ihenacho. 

Adjø, etterkrigstid 

Det er en dirrende verden, og Europa står i helspenn. Det er ikke bare nok en vinter, nok et turbulent marked eller stormakter som rasler med sablene. En finstemt global økonomi, et marked som balanserer hårfint mellom tilbud og etterspørsel, har plutselig blitt kastet inn i krise og turbulens. Verden trodde på frihandel, åpne grenser og samarbeid. Nå er det nok en gang et skille mellom øst og vest. Verden generelt og Europa spesielt våknet opp til en ny tid. Den 23. februar 2022 invaderte Russland Ukraina, og den lange, fredfulle etterkrigstiden som har preget Europa, var ubønnhørlig slutt. London er ikke bare en bastion i kraft av seg selv, men også nok en gang et symbol på det frie Vesten. Og fra London forvaltes oljefondets enorme portefølje og verdier. 

Gigantfondet 

Det er vanskelig å forstå hvor stort Statens pensjonsfond utland egentlig er. Men et stille startskudd skjer i 1996. Finansdepartementet overfører 1,9 milliarder kroner til konto nummer 848001 på en grønn blankett. Kontoen tilhører det som den gang het Statens petroleumsfond. Pengene investeres på samme måte som sentralbankens valutareserver, altså utenfor Norge. To år senere blir Norges Bank Investment Management etablert for å forvalte fondet på vegne av Finansdepartementet. I løpet av første halvår blir 40 prosent av fondet plassert i aksjer. 

Vi blir ofte hørt, selv om vi har en liten andel.

Nå, 27 år senere, er Oljefondet verdt svimlende 13 648 milliarder kroner. Det utgjør snaue åtte nasjonalbudsjett. Ingen andre nasjoner har et tilsvarende fond. Fondet er velferdsstatens sparekonto for fremtiden, for «a rainy day». Selv om aksjeposten i de ulike selskapene varierer, er gjennomsnittsstørrelsen på eierpostene 1,4 prosent av alle de børsnoterte selskapene i verden. Eierpostene er gjerne større i europeiske selskaper og litt mindre i USA, hvor eierposten er om lag 1 prosent. 

– Selv om 1–2 prosent eierandel kan høres lite ut, er eierskapet i børsnoterte selskaper ganske spredt. Ofte er oljefondet blant de fire–fem største eierne i selskapet. Dessuten er vi veldig langsiktige, og derfor vet selskapene at vi er der også neste år, året etter der og om ti år. Vi blir ofte hørt, selv om vi har en liten andel, forteller Smith Ihenacho. 

Oljefondet har gitt seg selv en krevende oppgave. Ikke bare skal de investere de enorme inntektene fra norsk olje- og gassvirksomhet. De skal også skape avkastning og langsiktig vekst som gjør at fremtidige generasjoner skal kunne ha glede av rikdommen som kommer fra fossil energi. 

– Men hvor er skjæringspunktet mellom ønsket om økonomisk avkastning og etisk forsvarlig drift? 

– Det er et godt spørsmål, og det er den balanseøvelsen vi hele tiden holder på med. Vi har jo de etiske retningslinjene som sier noe om hvilke selskaper vi ikke skal kunne investere i. Det kan handle om adferd. 

Oljefondet rapporterer hvert år på om de har tapt på å ta bort selskapene som bryter med de etiske retningslinjene. 

– Vi taper stort sett på selskaper som driver med tobakk og våpen, men tjener på å gå ut av selskaper som bryter menneskerettigheter og skader miljø og klima. 

– Det er viktig å huske at fondet har et finansielt formål. Vår oppgave er å se på forsvarlig forvaltning med et finansielt formål. Fondet skal ikke være et virkemiddel i klimapolitikken eller utenrikspolitikken. 

Vi taper stort sett på selskaper som driver med tobakk og våpen, men tjener på å gå ut av selskaper som bryter menneskerettigheter og skader miljø og klima.

Når historien om Oljefondet skal skrives, vil Russlands invasjon av Ukraina rettferdiggjøre noen omfattende kapitler. 

– Det påvirket Oljefondet direkte gjennom de investeringene vi har i Russland. Disse investeringene har gått betydelig ned i verdi og nesten blitt borte. Det er jo bare en liten del av Oljefondets portefølje. Den indirekte betydningen er selvsagt noe helt annet og mye mer alvorlig. Krigshandlingene vi ser i Ukraina, er helt forferdelige. 

– Vi har jo sett de kortsiktige konsekvensene av krigen og den økte verdien av norsk gass. Vi får svære verdier – 100–150 millioner kroner – inn til fondet hver måned. Jeg tror kanskje at vi ikke har sett de langsiktige effektene av endringene i energiforsyningene. Før Russlands invasjon fikk man gassen inn i Europa via rørledninger, nå må den skipes inn fra andre steder i verden. Verdikjedene har endret seg. Endringene i verdensøkonomien kommer til å bli store. Oljefondet er jo bredt investert i hele verdensøkonomien. Vi eier rett og slett en liten del av hele verdensøkonomien, derfor vil alt som skjer i økonomien, påvirke fondet. 

– Hva tenker du om at Norge og Oljefondet profitterer på krigen? 

– Vi uttaler oss ikke om de politiske beslutningene, jeg er jo klar over at fondet tjener penger på bakgrunn av en tragisk og forferdelig i situasjon. Vi må overlate disse beslutningene til politikerne. Vi må jo også huske at Norge er sentral i hele energiforsyningen av Europa. 

Inn i fremtiden 

Høsten 2022 fikk Finansdepartementet nok en såkalt NOU, med den smått poetiske tittelen Fondet i en brytningstid. Gjemt vekk på side 204, under overskriften «Boks 14.2 Overordnede vurderinger», skriver Sverdrup-utvalget at «Norge bør være forberedt på en svakere verdiutvikling for Statens pensjonsfond utland og at både finansiell og ikke-finansiell risiko vil øke». 

Videre skriver de at «Fondet er en solid konstruksjon som har tjent Norge vel, og modellen er et godt utgangspunkt også for en mer omskiftelig verden. Men vi bør være forberedt på at modellen vil bli utfordret, og at forvaltningen kan bli mer krevende». 

– Endringer kan skje fort, og kanskje fortere enn hva vi har forberedt på tidligere. Slike endringer må fondet være klar til å møte. Derfor tester vi ut ulike scenarier, og stresstester fondet i ulike situasjoner. I min jobb som leder av operasjonell risiko er beredskap et sentralt og viktig arbeid, sier Ihenacho. 

– Det er mange alvorlige ting Oljefondet må ta innover seg og jobbe hardt med. Én ting er det geopolitiske bildet. 

Grønnvasking og ny leder 

– Er det et kvalitetsstempel for selskaper å ha Oljefondet som investor? 

– Det er i alle fall mange selskaper som er opptatt av at vi ikke skal ekskludere dem. Vi er jo ganske offentlige om hvilke selskaper som blir ekskludert, så ja – det vil jeg si. Grønnvasking er jo absolutt et problem. Derfor er vi opptatt av at selskapene ikke bare har fagre ord, men at de faktisk gjør noe konkret for å etterleve en bedre standard og viser til konkrete tall. 

– Hvor lenge tror du Oljefondet vil bli kalt Oljefondet? 

– Det er det dessverre ikke jeg som bestemmer, men hadde det vært opp til meg, hadde vi skiftet for lengst. Det er andre navn som passer bedre for fremtiden. Selv om inntekter fra olje og gass ikke er noe å skamme seg over. 

Smith Ihenacho ble ansatt da Yngve Slyngstad ledet Norges Bank Investment Management. 

– Han forfremmet meg, og jeg hadde et veldig godt forhold til Yngve. 

I september 2020 overtok Nicolai Tangen. 

– Det var en stor endring. Nå har Nicolai tatt over, og også han er en fantastisk sjef. Han har gjort fondet mye mer åpent og kommuniserer mye mer om hva fondet gjør. En organisasjon som er såpass liten som Oljefondet, vil være preget av hvem som er leder. 

Carine rapporterer direkte til Tangen og snakker med ham ofte. 

– Jeg snakker med ham tre–fire ganger i uken. Vi møtes jo i ledermøter, men også på telefon og tekstmeldinger. 

Påvirkning per korrespondanse 

– I løpet av høsten jobber vi mye med selskapene og hvilke prioriteringer vi har, og hvilke vurderinger vi må ta. Før nyttår sender vi ut en rekke brev til selskaper vi mener bør utbedre bestemte forhold. Vi sender også brev hvor vi forklarer hvorfor vi stemte slik som vi gjorde, i generalforsamlingen, og ber dem gjøre ting annerledes neste år. 

– Vi snakker om fysiske brev? 

– Ja, det gjør vi. Jeg skriver ikke brevene selv, men jeg leser dem, kommer med innspill og signerer dem. I eierskapsavdelingen sitter det 24 medarbeidere som følger opp dette. Vi har jo flinke folk som jobber særskilt med klima, menneskerettigheter, miljø, skatt, åpenhet og antikorrupsjon. 

Et brev kan kanskje høres ut som et forsiktig virkemiddel, men Smith Ihenacho forteller at det er et ganske tydelig virkemiddel. 

– Vi adresserer alltid brevet direkte til styreleder, og det vi har fått tilbakemeldinger på, er at styreleder tar dette opp med sitt styre, slik at de blir informert om brevet, dets innhold, hva de skal svare, og hvilke endringer de eventuelt skal gjøre med problemstillingene vi påpeker. 

Cyberangrep og den menneskelige faktor 

Oljefondets lokaler i London ligner ikke et hvelv og heller ikke en festning. Det er ingenting som vitner om et enormt sikkerhetsoppbud eller hemmelighetskremmerier. I en global virkelighet med sammenvevde verdensmarkeder, børser som drar hverandre opp og ned, tsunamier av uroligheter, krig, konflikter, pandemier og generell frykt som drar med seg et slep av psykologiske ringvirkninger, er det ikke til å komme bort fra at man frykter at noe kan skjære seg. De kolossale verdiene som ligger i Oljefondet, er jo ikke bare en rekke siffer og brutale beløp: De er fremtidens pensjoner, trygdeytelser, skoler, barnehager, sykehus og veier i Norge. Det er velferdsmodellens sparekonto det er snakk om. Og dermed er man nødt til å spørre: Hvor sikker er forvaltningen av Oljefondet? 

– Forvaltningen av Oljefondet er veldig trygg. Vi har en skikkelig sterk organisasjon og svært dyktige mennesker. Beslutningsprosessene våre er solide, og kontrollene vi har innad i prosessene, er grundige – det vet jo jeg, fordi jeg er ansvarlig for internkontrollen. Dessuten har vi selvsagt backup-systemer. Hver gang det skjer en operasjonell feil, blir den rapportert, før vi ser på hvordan vi kan lære av feilen og unngå den i fremtiden. Vesentlige feil blir rapportert videre, sier Carine. 

Det verste 

– Det er jo klart, det kan jo skje ting med fondet. Hvis man spør om hva som er det verste som kan skje med fondet, er det jo et cyberangrep – at noen skal komme seg inn i fondet, i IT-systemene våre. Det er jo stadig hackere som prøver, men vi har svært gode folk som jobber kontinuerlig for å hindre at de faktisk skal greie å komme inn. IT-sikkerhet er noe vi jobber systematisk og grundig med. Cyberangrep er helt klart én av våre bekymringer. 

Hun minner om hvor datadrevet og elektronisk det globale finansielle systemet er. Det aller verste som kan skje, er at hele den internasjonale elektroniske infrastrukturen kollapser, sier Carine og legger til: 

– Og så er det markedet, selvfølgelig. Man kan jo se for seg enorme svingninger. 

– Men svingninger i markedet er jo noe vi er trent for å kunne håndtere og forholde oss til. Det er jo også svingningene som gjør at fondet får avkastning. Fondet kan jo falle 40 prosent i verdi hvis markedet virkelig går i feil retning. Det er klart en trussel mot fondet hvis store verdier skulle bli borte. 

– Jeg kunne ikke fått ut noen penger av fondet, fordi det ville ha blitt oppdaget et annet sted i organisasjonen. Det skal veldig mye til for at en enkeltperson innad i fondet skal greie å få penger ut. 

– Kan man tenke seg et fiktivt eksempel der et selskap henvender seg direkte til deg og ber deg styre unna dem, gi dem mer tid, la være å sende et brev, og at du får en skjult betaling i et skatteparadis? 

– At noen hos oss får penger for å ikke gjøre noe, investere mer i et selskap, rent teoretisk – kan det skje? Ja, det kan det. Forvalterne hos oss har klare mandater, og vi følger nøye med på om noen handler på innsideinformasjon. Her har vi svært gode systemer. Mulig innsidehandel følger vi med på hver eneste dag. Dersom det har vært store svingninger i aksjekursen, ser vi på hvordan våre forvaltere har handlet. Vi sjekker også om det kan ha kommet noe innsideinformasjon i selskapsmøtene. Systemet vårt overvåker hele porteføljen, forteller Smith Ihenacho. 

– Uansett hvor gode systemer man har, finnes det ingen garanti for at en ansatt ikke gjør noe for egen vinning. Men jeg tror sannsynligheten for at et selskap skal betale mye penger for at vi ikke skal utøve eierskapsarbeidet, er ganske lav, forklarer hun. 

Og så er det markedet, selvfølgelig. Man kan jo se for seg enorme svingninger.

Etikk og tall 

Carine Smith Ihenacho er datter av Lucy og Carsten Smith. Førstnevnte blir omtalt i Store norske leksikon som en norsk jurist og kvinnelig pioner. Hun ble i 1987 den første kvinnelige professor i rettsvitenskap i Norge og har gitt viktige bidrag til kvinnerett, barnerett samt børs- og verdipapirrett. Hun ble også et ikon i tv-ruta da hun var hoveddommer i programmet «Kvitt eller dobbelt». Carines far er Carsten Smith, som var høyesterettsjustitiarius – altså den som leder Høyesterett. Embetet som høyesterettsjustitiarius er omtrent like alvorlig som det er vanskelig å stave – det regnes som nummer fire etter Kongen, stortingspresidenten og statsministeren, og foran utenriksministeren. 

Det var kanskje ikke så rart at hele søskenflokken ble jurister. I et intervju i Advokatbladet i 2002 sier Lucy Smith at Carine endte opp med jus og økonomi fordi hun ikke greide å bestemme seg. 

– Jeg har alltid vært veldig samfunnsengasjert, og samfunnsspørsmål er en naturlig del av jussen, men så er jeg jo så glad i tall. Først greide jeg ikke å bestemme meg, og tenkte at jeg måtte velge det ene eller det andre, men så kom jeg på at en kombinasjon kunne være bra. Ofte overlapper jo juss og økonomi hverandre. 

– Ha-ha, sa hun det, sier Carine og ler når hun får høre morens oppsummering av datterens utdanningsvalg. 

– Jeg tror moren min hadde rett. Jeg bestemte meg tidlig for å studere i utlandet. Jeg hadde jo alltid hørt om Harvard. 

Etter en venninnetur til USA hvor Carine besøkte Harvard Law School i Boston, ble valget tatt. 

– Jeg syntes det så veldig fint ut og hadde også sett en tv-serie som gjorde at det fristet. Jeg fikk også et Fulbright-stipend. Når jeg ser tilbake på året på Harvard, var det minst like fint som jeg hadde trodd. 

Hun forteller at hun får brukt begge fagene, og beskriver Norges Bank som rett plass for begge fag. 

– Vi har mange økonomer, blant annet med finansbakgrunn, men også statsvitere og jurister. Fellesnevneren er nok at alle som jobber her, har et grunnleggende samfunnsengasjement. Dette er en arbeidsplass hvor statsvitenskap, juss og finans møter hverandre. 

– Jeg er oppriktig interessert i samfunnsoppdraget til fondet: Vi skal skape verdier for fremtidige generasjoner, men vi skal gjøre det på en ansvarlig måte. Kombinasjonen av bærekraft, ansvarlighet og finans er utrolig spennende. Jeg leder en stor avdeling og er glad i mennesker. Jeg er opptatt av mennesker, og noe av det aller beste med jobben er å få unge, flinke folk inn i avdelingen og se hvordan de utvikler seg. Som leder må man være god til å ta beslutninger. Det er jeg ganske flink til. Å ta rett beslutning er selvsagt viktig, men noen ganger er det faktisk viktigst å få tatt en beslutning slik at man kommer seg videre. 

– Greier du å etterleve det – ta tøffe beslutninger og faktisk gå videre – eller grubler og tenker du på slike saker når du kommer hjem? 

– Av og til gjør jeg det, men jeg prøver å ikke angre for mye. Jeg prøver å se fremover. Samtidig må jeg alltid prøve å lære av feil. Jeg er nok ikke en person som dveler mye over feil jeg har gjort. 

– For meg personlig betyr samfunnsoppdraget veldig mye. Å forvalte fondet ansvarlig er en oppgave som treffer meg, og som betyr veldig mye for meg. Vi er et kjempestort fond, og vi har faktisk mulighet for å utgjøre en forskjell. 

– Så du er ikke her på grunn av pengene? 

– Jeg er veldig fornøyd med den lønnen jeg har, men det er helt klart noe større enn penger som gjør at jeg er her. 

Livets valg 

– I et intervju sa moren din at hun hadde gjort tre gode valg i livet. Hun skiftet miljø da hun gikk på videregående, hun valgte juss, og hun traff Carsten – din far. Hva er dine beste valg? 

– Det var et godt valg å dra til Harvard, det var et godt valg å begynne i Oljefondet, og det var et bra valg å fullføre både jussen og handelshøyskolen. 

– Jeg må jo selvsagt skryte av Oljefondet som et godt sted å jobbe for alle som liker finans og samtidig vil jobbe med noe meningsfullt. Mitt råd er å jobbe med noe du liker godt, du skal jo bruke lang tid på jobb. Dette er jo et typisk råd fra alle som har jobbet en stund. Jeg tror også det er viktig å huske på at ikke alt man gjør på jobb, er kjempespennende. Noen ganger må man faktisk gjøre kjedelige oppgaver – slik er jo livet. Mitt råd er å prøve å se seg selv frem i tid. Hvor ønsker du å være om fem, ti, femten år? Kanskje du ikke jobber i samme bedrift, men hvor vil du være i ditt fagfelt? Det aller viktigste er å bruke tiden sin på noe du i bunn og grunn opplever som meningsfullt. 

Jeg tror moren min hadde rett

Tilbake til gatehjørnet med granitt og iskald vind. Den hvite snøen har smeltet. Noen forretningsfolk haster forbi, en drosje glir forbi. Hva var hun ville legge til? 

– Jeg har også et fjerde valg som du må ta med. 

– Jeg møtte mannen min, og vi fikk familie. Det var et veldig godt valg, sier Carine Smith Ihenacho.