Klimakapitalisten

– Jeg har et vakkert bilde inne i hodet, sier Siri Kalvig, og ser ut gjennom de store vinduene, ut mot fjorden, hvor det ruller inn små, blågrønne bølger. 
Hun er administrerende direktør i det statlige investeringsselskapet Nysnø, som ifølge sitt eget mandat skal «gjøre lønnsomme, langsiktige investeringer som bidrar til klimagassreduksjon». Og ikke nok med det. Kalvig og hennes stab på 12, snart 13, skal skape positive ringvirkninger i samfunnet og akselerere det grønne skiftet. 

Med en portefølje på et 20-talls selskaper vokser Nysnø seg stadig større.  

–Jeg ser på disse endringene som tidevann. Tidevannet løfter alle skip.

SIRI KALVIG TRENGER knapt en introduksjon. Gjennom rollen som værmelder ble hun et slags nasjonalt værfenomen. Med geofysikk, klima, vær og kommersiell teft har hun gjort en karriere på vår tids store spørsmål: klimaendringer og klimakrisen. Hun har en doktorgrad i offshoreteknologi, har vært deltaker i «Skal vi danse» og ble kåret til Årets Leder i 2021. Paradoksalt nok styres Nysnø fra Stavanger, episenteret for norsk oljevirksomhet. Eller kanskje er det mer symbolsk – en brutal evne til evig omstilling?

– Vi står nå klar for den mørkegrønne bølgen, sier Siri kryptisk, og ser ut på fjorden.

Siri Kalvig kom noen minutter for sent til intervjuet, men egentlig er hun og selskapet Nysnø blant de tidligste. På mange måter er Nysnø og milliardene hun forvalter symbolet på den usynlige hånd – som ikke bare skal redde verden og klimaet – men som også, på mirakuløst vis, skal skape økonomisk vekst. Og kanskje er Siri Kalvig den rette. Forbausende lav, men likevel denne karismaen rundt seg. Et slags værfenomen i seg selv, svøpt i Stavangerdialekt. 

Som en klok alv som har forstått noe stort.

– Det er en viktig refleksjon å se at den grønne bølgen bare har vokst og utviklet seg. Husk at dette har skjedd de siste årene, og etableringen av Nysnø skjedde akkurat da. Alle virksomheter vet at de må tenke nytt. Både rundt sin egen forretningsmodell og karbonavtrykket de skaper. Vi har vært med å starte en lysegrønn bølge sammen med mange andre. Vi har selvsagt den globale megatrenden som har gjort at alle selskap vet at de må tenke grønt i alle faser for å være konkurransedyktige. Nå står vi klar for en mørkegrønn bølge. Og hva legger jeg i begrepet den mørkegrønne bølgen? Jo, det er den dype, omfattende karboniseringen. De skikkelig store, tunge, industrielle løftene – hvor vi må avkarbonisere den store, industrielle aktiviteten i verden. Det er jo her karbonavtrykket og utslippene virkelig er gigantisk. Bærekraftig sement, finnes det? Vi har nettopp investert i en ny høytemperaturs varmepumpe som skal hjelpe å ta ned CO2-utslippet i tunge industrielle prosesser. Dette er investeringer som krever mye kapital, men som vil gjøre en stor forskjell, sier Siri.

– Er disse endringene en tsunami som vil endre – eller er det bølgeskvulp som vil gå over? 

– Jeg vil bruke et annet bilde. Jeg ser på disse endringene som tidevann. Tidevannet løfter alle skip. Endringene er gjennomgripende og endrer alt, sier Siri og forsyner seg med nøtter som står på det lille bordet.  

På bordet ligger det også en Moleskine-notatbok. Uten linjer – og med myk perm. Siris håndskrift er bølgende, med store løkker. Hun har en stabel av disse notatbøkene hjemme. En dag skal hun samle alle sitatene – som hun skriver på siste side – i en bok.

DET ER EN ROLIG FREDAG i Stavanger. Og lufta er så klar som den bare kan være på Vestlandet. Er det saltet, er det vinden, er det regnet som vasker lufta og gjør den ekstra blank? Uansett: det skinner i blått fra fjorden, det skinner i blanke metallfasader fra Norsk Oljemuseum, det skinner i de store fasadene i bygget hvor selskapet Nysnø holder til.

–Vi har glemt å sette en pris på atmosfæren som en søppelplass. Dermed ble olje, kull og gass altfor billig.

Kontorlandskapet til Nysnø er åpent – og hadde det ikke vært for innslaget av en blåskjorte hist og her kunne man kanskje tenkt seg at dette var et arkitektkontor, eller et kommunikasjonshus med en eksentrisk sjef. Men her, i fjerde etasje, har børs og katedral tatt hverandre i hendene. Manifestert på så mange måter. Ikke bare høres en sval trompet fra NRK Jazz. Ikke bare ligger en bunke Financial Times henslengt. Det ligger også et tynnslitt eksemplar av brettspillet Mastermind der. Fra taket henger det turnringer – og en gigantisk sjøhest dekket av glass og paljetter fra kunstneren Pia Benedicte Noreger steiler mot investorer som traver forbi. Her er en blågrønn 50-tallsofa og – ikke minst  – en huske. Eller en «disse», som de sier i Stavanger. Den henger fra tynne wire, og svinger seg forbi arbeidspultene hvor skarpe hoder flytter kapital inn i grønne selskaper. En bok, «International cloud atlas, vol. II», ligger oppslått på en hylle. Og de ansatte, skarpe hoder som knuser tall og ser grønn vekst, stirrer inn i skjermer med mange tall.

MYNDIGHETENES NYE SLAGORD er jo «klimapartnerskap». Her passer Nysnø og Siri godt inn.

– Vi er et offentligprivat eierpartnerskap. Nysnø er jo offentlig investeringskapital. Det betyr at pengene vi investerer for er fellesskapets midler. I vedtektene våre står det at vi ikke kan være majoritetseier i selskapene vi investerer i. Mandatet vårt er klokt innrettet. Vi skal jo mobilisere privatkapital. Det får vi jo ikke gjort hvis vi skal eie alle aksjene i selskapet.

Derfor eier Nysnø aldri mer enn 49 prosent. De kan godt være største aksjonær i et selskap, men eierandelen er gjerne mellom 5 og 20 prosent.

– Når du jobber med kommersialisering av klimateknologi, så er du ofte det vi kaller «venture space». Der er jo samarbeid med andre aksjonærer, eller samarbeid med andre investorer, en del av DNAet til en venture-investor. Derfor samarbeider vi med hele det finansielle økosystemet for klimakapital. Dette økosystemet har Nysnø vært med å styrke, sier hun. 

Siri rigger seg til i en myk, brun skinnstol med minst fire puter. Hun har håret ned på skuldrene, en svart Filippa K-jakke, ringer på fingrene. Vekkerklokka på 06.30. Heller ikke i dag ble det noe mer frokost enn en kopp kaffe. De 7-10 minuttene med tibetanske riter på stuegulvet glemte hun helt. Stappfull kalender, møter som går over i nye møter, og en innboks som helst må ryddes før alle andre våkner, eller etter at de har sovnet. Nysnø har begynt å tjene penger.  

Tredjekvartal i 2021 viste 120 millioner i verdiutvikling på porteføljen fra oppstart.

- Hvis Nysnø investerer i et selskap og taper pengene – hva skjer da?

– Å tape penger er en del av gamet. Derfor er diversifisering viktig. Vi må være eksponert i ulike bransjer, med ulik risiko. Nysnø ble opprettet med risikokapitalavsetning. 

– Kan vi investere oss ut av klimakrisen?

– Både ja og nei. Vi trenger en enorm kapital til å utvikle ny teknologi og skalering av gammel teknologi. Et godt eksempel er solenergi. Sola gir oss jo all energien vi trenger – og teknisk sett vet vi hvordan vi skal gjøre det. Men vi greier ikke å gjøre det kostnadseffektivt. Så hvorfor er det slik? Jo, fordi vi har glemt å sette en pris på atmosfæren som en søppelplass. Dermed ble olje, kull og gass altfor billig. Hadde vi spolt tiden tilbake til den industrielle revolusjon

–Stillstand er tilbakegang. Fordi verden er i konstant bevegelse.

og konstruert økonomien på en annen måte, hadde vi evnet å lage en økonomi som var drevet av fornybar energi.  Det er oppløftende at det ikke er en naturlov at en liter bensin er billigere enn en liter vann eller melk. Det er en abstraksjon. Pris er noe mennesker har laget. Det er vi som bestemmer hva som skal være lønnsomt. Men når vi engang er i det i kapitalistiske systemet, er det viktig at vi knekker denne koden. Hvordan kan vi innenfor disse kapitalistiske rammene klare å omstille verden? Der spiller statlig klimakapital en stor rolle. Å gå foran og mobilisere den private kapitalen er avgjørende. Når vi gjør det, avlaster vi jo en del av risikoen for de private. En solid og langsiktig, statlig eier gir jo forutsigbarhet. Men målet om avkastning må vi være like på. Statlige og private investorer må være like proffe i investorhåndverket. 

– Tenker du på deg selv som en kapitalist? 

– Jeg anerkjenner markedskreftene som en utrolig sterk kraft. Jeg har grublet mye på disse spørsmålene. Da jeg drev StormGeo var jeg selvsagt opptatt av at vi skulle være et lønnsomt selskap. Men hvor lønnsomt skulle vi være? Vi kunne jo bremset opp, og tenkt: «trenger vi så mye penger, må vi vokse, verden tåler jo ikke at alle vokser?» Men jeg kjenner at det stritter mot det fundamentale drivet som bor i meg og de jeg jobber med. Stillstand er tilbakegang. Fordi verden er i konstant bevegelse. For meg er det et mantra. Det er noe dypt menneskelig i å utvikle seg, forstå mer, sette mer i system og gjøre jobben litt bedre enn sist. 

– Hvorfor må Nysnø være statlig? Hva er forskjellen mellom en rik person som sier «her Siri Kalvig, her har du 2,9 milliarder kroner, nå skal du investere så klokt du bare kan i grønne selskap, og jeg vil ha avkastning!» og at staten gjør det akkurat det samme?

– Når staten er eier, vil jo overskuddet gå til fellesskapet. Det er jo skattebetalerne som eier Nysnø. 

Når det handler om å skape avkastning tror ikke Kalvig det er så store forskjeller. Nysnø er en veldig langsiktig eier.  

– Vi er nesten alltid en av flere investorer som går inn i et selskap. Vi bruker mye tid på å justere og avstemme oss – eller alignment, som vi sier – slik at vi vet at de andre investorene har de samme driverne som oss. Ofte er jo de andre investorene private – og da er det et ønske om en exit og realisere et utbytte. I venture-bransjen snakker man kanskje om en tidshorisont på 5-10 år, men når det gjelde de store, kapitaltunge løftene, snakker vi kanskje om 15 år. Rett og slett fordi det krever mer tid. Men utgangspunktet for investeringen er jo den samme. Vi skal tjene penger, konkluderer Siri.

NÅ BOR KALVIG PÅ EIGANES, et fornemt boligstrøk som lenge kunne skilte med egen sosiolekt. De to eldste døtrene er på vei ut i verden, men yngstedatteren Lilly er bare 10 år. Dermed lever de i takt med The Voice, taco og lørdagskos. Firbeint selskap får de fra hunden Tinka, som Siri har kalt opp etter den hardtsparkende Kiowa-kvinnen Månestråle, som Siri omtaler som sin første forelskelse. 

– Å tape penger er en del av gamet. Derfor er diversifisering viktig.

Nesten hver dag sykler Kalvig til jobb. I samme by som hun vokste opp i, men også i en annen tid enn 70-tallets «Lykkeland» – oljeeventyrets første avsnitt. Siri er eldst av to søsken. Faren jobbet som elektroingeniør og senere lærer. En nysgjerrig og praktisk anlagt mann, som inkluderte Siri og søsteren i det meste. Under mottoet «Desto travlere du har det, jo mer får du gjort!» ble en grunnleggende drivkraft vekket til livet. Moren drev sitt eget, lille firma hvor hun skrev ut taleopptak, brev og dokumenter fra kontoret sitt i underetasjen. Hennes motto var «Mer enn godt nok» og ikke minst «Alt er normalt». Sammen drev de et eiendomsutvklingselskap. Kanskje var det her iveren etter å starte eget selskap ble vekket? Lese og skrivevansker gjorde at skolearbeidet ble en prøvelse, men med god hjelp fra mor ble bokstavenes mysterium sakte, men sikkert løst.

– Skolearbeid kom aldri lett for meg. Jeg valgte realfag fordi det var det jeg følte jeg mestret best, sier Siri, og legger til:

– Jeg kan aldri huske at foreldrene mine la noen begrensninger. Vi ble dratt med på alt. Brygge vin, lappe sykkel, hogge ved, vaske ut leiligheter. Vi var med. Når jeg ser tilbake på barndommen min, ser jeg jo at Mamma og Pappas mot til å starte egen virksomhet har gjort inntrykk. Jeg så at det fint gikk an, men krevde hard jobbing. Jeg har aldri tenkt at det var et kjønnsmønster hjemme. Jeg synes det er vanskelig å snakke om jenterom og gutteaktiviteter. Jeg tror det er glidende overganger her, jeg tror ikke på sette aktiviteter i bås basert på kjønn. Jeg husker barndommen som om det bare var oss, og at foreldrene mine ikke la press og ambisjoner på ungenes vegne. Jeg var den første i familien som tok høyere utdannelse, og det tror jeg gjorde foreldrene mine stolt.

– Hvor kommer drivkraften din fra?

– Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg går inn for fullt i alt jeg gjør. Det ligger bare i meg. Jeg har nok en entreprenør i meg, inspirert av foreldrene mine. Når jeg tenker tilbake på foredrag jeg har holdt da jeg var ung, for studenter og næringsliv, tror jeg kanskje jeg har rosemalt og romantisert viktigheten av drive og lidenskap. Vi trenger aller kvaliteter i et samfunn som skal omstilles. Det må være plass til alle. Alle må ikke brenne for teknologi. Alle er jo ikke sånn, sier Siri.

– Er du distré?

– Spør du min mann, er jeg veldig distré, Men det kan jo ikke være så gale. Da hadde jeg ikke fått gjort noen ting i det hele tatt, ler Siri.

– Hvordan ser du tilbake på din egen karriere – sett i lys av #metoo og at du har vært i mannsdominerte yrker?

– Jeg har opplevd masse rart, men jeg har også gått gjennom livet med skylapper. Jeg har ikke problematisert det, men jeg har nok gått forbi situasjoner hvor jeg sikkert burde reagert. Det er som om det ikke har vært min kamp. Min kamp har vært klima, bygge StormGeo. Søsteren min har jo tatt den feministiske kampen. Jeg tenker kanskje at du må velge dine kamper. 

– Anser du deg selv som feminist?

– Ja, ja, ja! Men søsteren min, og mange andre, er mye flinkere enn meg til å se strukturelle problemer og tale imot dem. Jeg har gått i mannsbastioner og gjort min greie, uten å tenkt så mye over det, sier Siri, og legger til at noe har forandret seg.

– Nå er jeg veldig opptatt av å fremme kvinner innen finans. Jeg har aldri vært i en bransje som er verre stilt enn finans. Det er nesten ikke kvinner her. Når vi skal rekruttere en ny investeringsmanager, så er det veldig få kvinner som søker. Og i teknologiselskapene vi vurderer står det altfor sjelden damer bak. Hvorfor er det slik? Det viktigste du kan gi ungene dine er troen på at de har en egenverdi. Da våger du å ta en større risiko, du våger å ta feil. Vi må slutte å behandle jenter og gutter på ulikt vis. Jenten får skryt for at de er pene og søte, mens guttene får skryt for at de er tøffe og sparker fotball. Allerede her trør vi skeivt. Jentene får tilbakemelding på hvordan de ser ut, guttene får tilbakemelding på hva de gjør. Skal du starte en bedrift er fallhøyden helt sykt stor. Hvis selvbildet ditt handler om at du skal være flink, søt og snill, så raser det når du feiler. Jeg var aldri så flink, jeg fikk honnør for det jeg gjorde og ikke hvordan jeg så ut. Du må våge å feile. Finansbransjen er i endring nå. Det handler mer om hvilke problemer pengene løser enn pengene i seg selv. Profitt er ikke målet. Disse strømningene tror jeg mobiliserer også til jentene, sier Siri, og legger til at kjerneverdiene i Nysnø er «omsorg, teft og driv». 

VARMEPUMPESELSKAPET Heaten, som Nysnø har investert i, er også eid av Prime Coalition, som igjen er indirekte eid av Bill Gates. Slike selskap er eksempel på filantropisk kapital, noe som er mye mer vanlig i USA. Siri snakker om fenomenet« impact», altså hvordan oppkjøp og investering skaper påvirkning. Investorer som ikke bare vil ha avkastning, men også styre selskap i en grønn, samfunnsnyttig retning.

–Jeg vet bare at jeg går inn for fullt i alt jeg gjør. Det ligger bare i meg.

I Europa går mye av kapitalen tilbake til fellesskapet, og myndighetene i ulike land er pådrivere i de grønne investeringene. EU og staten tar mye mer ansvar. I USA er det annerledes. Der har du styrtrike enkeltpersoner som Al Gore, Bill Gates og Elon Musk som både vil og kan gjøre store investeringer i selskap hvor de først tenker på «impact» – og deretter på avkastning. 

– Det som kjennetegner slike filantropiske enkeltpersoner er at de beveger seg superraskt. Derfor skjer det mye spennende rundt dem, og i kjølvannet av investeringene de gjør. Selv om jeg personlig foretrekker den europeiske samfunnsstrukturen, så går det veldig raskt i USA. Jeg tenker at det er viktig at Norge har en statlig «impact»-investor.  

Norge har tjent seg styrtrik på olje og gass og paradoksalt nok gir den samme rikdommen oss en evne til å løse krisen.

- For meg er det en sterk og motiverende driver. Evnen forplikter, slår hun fast, og ser ut vinduet.  

Siri har spist opp nesten alle nøttene. Hun har snakket om sin hengivenhet for Lars Myttings bøker, om serien «Lykkeland» og boka «Penger og sjel». Og nå nærmer fredagslunsjen seg. Den blanke fjorden skinner fortsatt, og langt der bak, i Ryfylke, skimter man fjell med nysnø.

– Frykter du ikke at klimakrisen viser den menneskelige begrensningen i vår kollektive intelligens? At vi gjennom våre små liv og behov ikke greier å løfte i flokk? 

– Jo, men jeg tror det går. Jeg tror vi klarer det. 

– Sier du bare det – eller mener du det med hånden på hjertet? 

– Jeg mener det, med hånden på hjertet. 

Les hele Magma 1/22